Den lille husverten Marco, med smal bart og dyp stemme, bor i etasjen over oss og viser oss entusiastisk rundt i leiligheten vi har leid i 2 dager. Wow - hvilken stue vi kommer inn i: Rundbord med gamle trestoler rundt, gammel sofagruppe, kjøkkenbenk med espressomaskin (han beskriver nøye hvordan vi skal gå frem for å få en perfekt kopp "Italian espresso") og hvilket tak! En enorm, grov mørkebrun trestokk som bærebjelke, tverrbjelker og rutemønster som ser ut som det er fra middelalderen. Marco forteller oss nesten hoppende at "It is!" og viser oss motiver av løve, planter, naken dame antagelig malt av en keramiker som bodde her på 1300-tallet. Han vinker oss videre inn i soverommet hvor samme praktfulle tak fortsetter, over svære mørkebrune sengegavler og 4 store oppredde senger med tykke madrasser. Og for Sara? Marco peker på en gul lenestol som med noen kjappe armebevesgelser og lure smil blir forandret til ei fin seng - Voila! Merker allerede at HER vil vi sove godt! Tykke murvegger og høyt under taket gjør at det er sval og god luft uten air-codition. Joda, vi har funnet ut at ofte er Hostel og Bed&Breakfast bedre enn 4 og 5-stjerners hotell.

Midt mellom Bologna og Rimini ligger den lille middelalderbyen Faenza, kjent for sine keramikere og keramikkproduksjon, men ukjent for oss. Hvordan havnet vi her? Jo:

Når vi er "ferdigspilt" og folk stopper opp og ser interesserte på kartet vårt og oss, spør vi ofte hvor de kommer fra. Så også den 9. april på Montmartre: "Italy" svarer Silvia. Foran oss står et ungt par fra Italia, ferierende i Paris. "We are going to Italy - to Ravenna" sier vi. Sivlia oversetter til Lorenzo som ikke snakker engelsk, allei smiler og sier "ciao" og "goodbye!" Noen dager senere får vi melding på facebook; "Come to Faenza - we live there -  it's a beautiful small town" og slik ble vi i dag invitert hjem til Lorenzos foreldre på italiensk pizza og risotto. Vi tok toget fra Bologna i går og losjerte oss inn på Casa Manfredi som Silvia hadde foreslått, et nydelig sted som fortjener et eget blogginnlegg! Vi blir hentet i 2 biler på Piazza San Fransesco og kjørt til "the countryside".

Igjen viser det seg at far i huset, Valencio, har tegnet og konstruert familiens hus som ligger i landlige grønne omgivelser, nord i Faenza. Han er byggingeniør, og Lorenzo studerer til samme profesjon. Lorenzo har en storebror, adoptert fra India, og mor Patricia som jobber som byguide i Faenza har dekket langbord der det kommer rett etter rett på fat etter fat; smakfull pizza, deilig, kraftig risotto, hjemmebakte anisbrød, grillspyd med lammekjøtt, kylling, salater, parmesan, sammen med lokal champagne og rødvin. Fat, skåler og flasker sendes på kryss og tvers, magene fylles opp, historier fortelles om det unge parets korte opphold i Paris, om keramikere og kirker i Romagna, om hvor hardt den økonomiske krisen har rammet landet deres, om hvor mildt det rammet vårt. Det blir dessert: Store røde bringebær og mascarponekrem (Mette og Bjørn forteller at de spiste denne kremosten på sin første reise til Italia, som nygifte) og nå vil de høre musikk! Lorenzo har både trommer, gitarer og et lite keyboard oppkoblet i kjellerstua, og snart holder vi "minikonsert" for vertskapet. En kjempefin kveld, der vi ber dem på båttur utenfor Hitra neste gang vi møtes!

Vi velger å bli flere solfylte dager i Bologna, og spiller vår musikk både i markedsgatene og på torget. Besøker kirka San Petronio og går trappene opp i tårnet som gir utsikt over endeløse hustak og høye teglsteinsbygg med små takterasser pyntet med keramikk og blomster. Det er så vakkert, og man får følelsen av at det så akkurat slik ut da Gioacchino Rossini stod her for 200 år siden. Komponisten Rossini bodde i Bologna i mange år, og har sunget i kirka vi nå befinner oss. På operahuset ble hans etterhvert kjente "Barbereren i Sevilla" satt opp, men den ble ikke en umiddelbar suksess. Pappa forteller at han har sunget i nettopp Rossinis "Barbereren i Sevilla" i Trondheim - da han var medlem av Trondheim Opera. Snart skal også barna gjøre sin "opera-debut"; de øver nå på "Phantom of the Opera", fra musikalen vi så i London i fjor. Deres versjon skal kanskje framføres i Cecena om ei uke, på festivalen Allegro Mosso.  

Bologna - hvilket fantastisk bekjentskap. Vi er glad vi ikke dro videre - dette er jo en vakker by, og vi har havna midt i sentrum av gamlebyen. Ved Piazza Maggiore og den enorme kirken, San Petronio, som viser seg å være verdens fjerde største kirke. Sola skinner på fontenen med en naken Neptun som hever forken over 4 nakne havfruer som spruter vann ut av puppene. Vi stiller oss i køen av folk som ønsker å drikke av vannkranen, det er varmt i dag - herlige Italia. Mette spør to uniformerte politi om det er greit at vi spiller noen sanger her ved fontenen, og de sier "ok". Snart spiller vi "Take on me" for Neptun og hans sprutende havfruer, og masse interesserte italienere. Wow - det ble mye folk her, og penger i hatten! Bologna er en universitetsby; 400.000 innbyggere hvorav ca 100.000 er studenter. Guttene blir derfor raskt kjent med ungdommer, og før spillejobben er ferdig har de gjort avtaler om å møte folk i kveld. Jaja, sånn er det når man tar med ungdommer på tur… 

Den siste helga har Mette tilbragt i Amsterdam med sine barndoms-venninner fra Trondheim, som hun overrasket med å ankomme uanmeldt! Det er derfor stor stas når vi møtes igjen i ventehallen på flyplassen i Bologna! Sara benyttet de ventende timene med å tegne plakat, som hun tålmodig holdt opp sammen med andre ventende. Det blir laang tid å vente; alle passasjerene kommer ut, unntatt mamma, for hun har ikke fått sekken sin! Men til slutt kommer hun, uten sekk, og blir omringet av klemmende barn og mann. Vi dropper planen om å fortsette til Rimini, og tar inn på Bed & Breakfast mens vi venter på ryggsekken som skal bli levert neste dag. 

Vi vurderte først buss eller tog til Italia, men fant så billige online flybilletter på Ryan Air at vi ville forsøke dette billigselskapet; vi er jo ikke kresne. Det ble selvfølgelig ikke SÅ billig når all bagasje må betales utenom, og etter å ha booka med alle ryggsekkene på 20 kg, sto fremdeles 5 kolli med musikkutstyr ubetalt… All booking ble gjort online og vi ga beskjed om dette, hvilket gjorde at vi ble oppringt av selskapet som sa vi måtte bestille 4 ekstra seter samt en ekstra bagasje… Vi avbestilte da bookingen, og forsøkte igjen buss og tog, men fremdeles var Ryan Air billigere, og vi forsøkte oss med ny online bestilling, der vi booket 4 ekstra seter. Igjen ble vi oppringt: "You can not book more than one seat pr. person". De mente det beste var å booke billetter og ta med all bagasje til flyplassen og sjekke inn som ekstra bagasje "It will be the cheapest". Ok - vi dro i god til til Girona airport - 4 timer før avgang startet forhandlingene, som endte med ekstrakostnader på 585€ for musikkutstyret - dyrere enn alle billettene og sekkene! Ok - nå er vi lystne på idylliske Italia, og Ryan Air flyr oss trygt til Bologna. Vi skal egentlig dra videre med tog, ut til kysten, men nå vurderer vi å bli. Kanskje forsøke å spille inne i gamlebyen for å dekke opp ekstrakostnadene… 

Familien vår har et sted på Hitra som heter "Gammelsætra". Det er den gamle skolen på Fjellvær, som ble solgt da nyskolen ble bygd i Knarrlagsundet. Vi kjøpte den for 3 år siden sammen med et vennepar, og familiene har tilbragt mye tid der for oppussing og inndeling av rom, café, bar og scene både inne og ute.

Hvilket sted som møtte oss i Girona!

Salvador (Belas mann - far til Leah) har startet egen café med utsalg av enkle katalanske retter (hovedsaklig sjømat) og eget design, samt en mengde gamle designmøbler og annet interiør. Familiemedlemmene overgår hverandre i å ta film og bilder - her var det mange idéer til både eget hus og Gammelsætra! Salvador disker opp med "Mussels and salado de Bacalao": store, varme, dampede blåskjell og kald klippfisksalat - det var nytt for oss! Klippfisken er lagret lenge før utvanning og serveres rå (!) med bønner, hvitløk, oliven og olivenolje. Det smaker overraskende godt, med ferske baguetter og avkjølt hvitvin.


Om vi synes vi er Askeladdene som har nådd Soria Moria, blir ikke den følelsen mindre når vi ankommer huset hvor vi skal bo. Denne boligen er avbildet i franske interiørmagasiner og faktisk i norske "Elle" - og det er ikke rart: Det er som å tre inn i fortiden når vi bøyer oss inn, over slitte jordbrune, grove golvfliser og entrer etasje etter etasje, rom etter rom med designmøbler, kunst og gamle møbler og slitte murvegger. Vi blir raskt kjent med familien; Aslak fyller huset med pianomusikk; Sara rir på Leahs ponni, vi går tursti langs havet hvor både romerske ruiner og gresk gammel landsby er bevart. Vi lærer om Katalansk språk, mat, arkitektur og historie og merker igjen hvor bra utbytte vi får av å bo hjemme hos folk. Simon kommenterer at det alltid er oppegående, men samtidig "annerledestenkende" folk vi havner heime hos. Folk som er opptatt av estetikk, mat, design og kultur. 

Hvilken herlig avslutning på Spania-oppholdet. Nå er vi klar for Italia. 

Mette og Bjørn har i sitt "tidligere liv" arrangert utallige konserter og forestillinger, de fleste på Hitra, og dermed vært vertskap for mangt et band. Et av dem er irske "Raggle Taggle Gypsies" som gjestet Hitra første gang i 2004 (Hopsjøbrygga). Særlig to av medlemmene; vokalisten Brendan O'Neill og gitaristen Paul har blitt nære venner med BFFamily etterhvert, og begge har blitt besøkt i sitt hjemland, som (forlengst) IKKE er Irland: Paul og familien bor i et kardemommelignende hus i Palma på Mallorca, mens Brendan og familien bor i den idylliske lille landsbyen San Miguel sør i Portugal (bloggen viser at vi besøkte Brendan og Claire tidligere på denne reisen). Tilfeldighetene gjør at de begge ankommer Barcelona på samme dag som vi skal dra til Girona! I tillegg har pappa gjort avtale om å møte en venn fra Hitra som er her sammen med sin sønn for å se FC Barcelona spille - også I DAG! Samme dag som vi har avtalt å dra til Girona: 3 avtaler på en dag + at vi MÅ spille - og pappa puster tungt ved frokostbordet, for dette går ikke opp! Toget til Girona går klokka 14, og Brendan og Paul kan ikke være her før klokka 15.30 tidligst. Vel vi MÅ rekke alle 3 avtalene; Bjørn avtaler med sin venn, Steen Peitersen og hans sønn Thomas om å møte dem ca kl 13 ved Barceloneta, der vi også spiller, vi ber Sebastian (Flamencomusikeren) om å bringe Brendan og Paul til samme sted klokka 16, så tar vi metro opp til toget som drar til Girona klokka 17.20!

Det ble en hesblesende dag - men klokka 17.20 sitter vi på toget, puster lettet ut, med melkesyre i føttene og svette rennende nedover ryggen. Vi har sjekka ut av hostelet, spilt ved Barceloneta, møtt hitterværingene (kjempehyggelig), flira og klemt Raggle Taggle-gjengen (også kjempehyggelig), løpt som gale til metro'n (avbrutt av tralleulykke - den 3. trillevogna! - som knakk sammen!) - rakk  toget med et nøskrik! Wow - hvilken dag - og den er ikke over;

Hva venter oss i Girona?

På Garcia, mellom små tapas-restauranter og smale bokhandlere, ligger en liten interiørbutikk som Sara og Mette er NØDT til å gå innom. Der finner de et norsk interiørblad, Elle, som de blar interessert i. De får god kontakt med innehaveren av butikken, spanske Bela, født og oppvokst i Barcelona (hennes bolig er presentert over 6-7 sider i det norske bladet). Kontakten blir så god, og hun er så begeistret for både mor og datter, at hun inviterer hele familien til sitt atelier og fotostudio neste dag. Det blir mye fotografering, og Bela viser seg å være en anerkjent modellfotograf! Hun bor i studioet sitt ved Barceloneta sammen med datteren Leah på 14 år, med hushjelp og fotoassistent. Leah spiller piano og har foto som hobby, og nå har endelig Sara noen på sin egen alder å bli kjent med. Kjemien er så god mellom oss alle at vi tilbringer hele dagen der, og blir bedt hjem til familens "Weekendbolig" i Girona, 120 km nord for Barcelona neste dag.

Vi fant raskt et bra sted å ha vår daglige "musikalske piknik" - vi er etterhvert blitt rene sporhundene til å snuse opp de beste hjørnene! Ved det historiske museet ved havna yrer det av folk, og her virker det som musikanter og gateforestillingene får drive på i fred for onkel politi. Her legger vi da våre daglige lufteturer også etter at vi flytter oss lenger inn i byen. Noen dager tar vi metro - andre dager vandrer vi ned Gracia og La Rambla. Vi bor nå på et universitetshostel (hybler for studenter og forelesere) i Garcia, området der arkitekten Gaudi har lagt igjen tydelige spor etter seg. Vi bor atter sammen på et rom med 6 senger, og prisen er hyggelig til å være i sentrum av Barcelona: 15 € pr. pers. inkl. frokost (ca 110 kr). Spillejobbene blir endelig sånn som vi var vant med fra Montmartre i Paris - endelig er det både gøy og lønnsomt å spille i vårsola i pittoreske Barcelona!

♫ Simon ♪

Bestemor og bestefar kom på besøk i dag! De har et 14 dagers opphold sør i Spania og tok en flytur hit til oss. Det blir en super dag med små gaver og litt kake og mye sprading langs havna i Barceloneta. Hvilken herlig familiedag!

Det er rart når egne barn blir voksne. For vi må vel bare erkjenne at vår lille Simon har blitt voksen nå - etter sin laangsomme fødsel på St. Olavs Hospital for 21 år siden. Dengang var opphavet til Simon selv nettopp blitt voksne. April 1991 var en herlig tid for nybakte foreldre; tidlig vår i Trondheim; med babyteppe og skyggelue på Marinen - bagvogn og gulpeklut på hurtigbåten til Hitra. Simon bragte alltid frem smil hos dem han møtte med sine bedårende øyene og skjeve smil. Han var kun 14 dager gammel da han var med på første spillejobb på Hotell Frøya - med unge foreldrene som aldri hørte på råd fra bedrevitende besteforeldre og andre garvede i bransjen. Han ble med overalt; mamma på jobb i Telia og pappa på nye spillejobber, og har kanskje derfor aldri bekymret seg for noen verdens ting. Om verden er i ferd med å falle sammen rundt ham, snakker Simon rolig og smilende. Når vi som foreldre innimellom har telt til ti på denne reisen, har Simon roa ned "gemyttene" i mens. Vi tror kanskje denne turen ble en realitet mye på grunn av hans vesen og væremåte; man trenger folk som sørger for ro og harmoni når stormene raser og farene truer…

♫ Happy birthday to you - Happy birthday to you - Happy birthday dear Simon - Happy birthday to you ♪

(På bildet har Simon tatt på seg gaven fra pappa: en lærmaske som kan brukes når vi skal framføre "Phantom of the Operah") 

Vi har forsøkt i god tid å få tillatelse til å spille i byens vakre brede folkerike gater, men ikke lyktes. Vi har lett på nett, men musikere verden over skriver innlegg om hvor umulig det har blitt å utøve sin musikk i Spanias storbyer - det er vedtatt forbud mot gatemusikere! Sebastian, som tidligere livnærte seg på gatemusikk innimellom sier at "The police here is very strict - nobody gets permittion to play in the streets - but you can try". Ja, selvfølgelig skal vi prøve! Selv om vi husker at Madrid var eneste byen vi har blitt nektet å spille i, har vi god tro på at dette blir bra. Vi bor i en leilighet ved La Rambla, byens kjente gågate, og rusler ut etter lunsj for ta en halvtimes spilling. Sola ligger lavt, temperaturen er flott, vi har atter funnet fram shortsene, og brosteinsgata har rikelig plass til både oss og publikum og klingende musikk.

Men akk: Vi rekker ikke koble opp før 2 av lovens håndhevere kommer og forteller smilende på 3 vis at dette ikke går: med pekefingeren, rister på hodet, "No, no!". Men Mette Manager tar ikke et No for et nei: "But we are a family, travelling around the world (peker på verdenskartet). We just want to play 5 songs - ok?" De ser på hverandre: "5 minutes!" Mette: "3 songs?" No - 2 songs - OK - 2 songs. Vi får være fornøyd med det; vi har vandret i timesvis i dag langs denne folkerike, brede gaten, men vi har ikke sett en eneste gatemusiker. Så vi føler oss litt priviligerte og skynder oss å stemme i før de ombestemmer seg… Folk stimler sammen, og vi hører trønderske stemmer; en skoleklasse fra Fosen er foran oss - sammen med spanjoler, canadiere, svensker, og Gud vet hva; her ble det fullt! Kanskje vi får ta flere enn 2 sanger? Niks og nei - De 2 smilende politimennene er ikke tilhenger av Thorbjørn Egner, og ombestemmer seg; "We got a phone from the boss; You have to stop!" Vi får IKKE spille mer! Folk klapper, vil ha mer, men det blir kun med én sang; den korteste konserten så langt på reisen. Forbudet gjelder i hele Barcelona - så vi får se hva vi gjør videre. Men hyggelig var det likevel, koselige hilsinger i gjesteboka og penger i hatten. 

Vi depper ikke; våre første dager i Paris var også en skuffelse med tanke på gatemusikk, men det ordna seg. Vi har lært mye på denne turen, og kanskje fremfor alt har vi lært at ALT ER PERSONAVHENGIG. Dette er en viktig og ikke minst nyttig lærdom. Man skulle tro at når det kommer til lovens håndhevere kan man ikke utøve skjønn og forskjellsbehandling, men slik er det. Overalt i verden. Innen alle etater. Det er derfor en ny dag i morgen, nye folk på jobb. Kanskje to som har fått en klem eller kyss av kona når de stod opp? Tatt seg tid til en god kopp kaffe før de kjørte barna til skolen? Før de selv dro på jobb, nynnende på en lystig sang? Det er slike vi håper å møte. I morgen er atter en dag.

I morgen kommer faktisk Bestemor og Bestefar på besøk! De er på ferie sør i Spania og tar et par dager for å besøke oss - klarer ikke å vente til vi kommer heim! Dessuten har eldstesønnen bursdag - Simon blir 21 år!

For to dager siden visste vi ikke hvor vi skulle dra, var litt skuffet over å måtte kutte ut Barcelona - også denne gang (Vi måtte stryke den delen av reiseruta også under den spanske rundreisen vår i fjor høst, starten på turen). Nå sitter vi her i den røde foajéen på Alexandra Teatre i Barcelona og venter på å slippe inn i hovedsalen. Vi bestemte oss i siste liten, i regntunge Paris: 1 time før billettkontoret på Eurolines stengte kjøpte vi (oppglødd) 5 bussbilletter til Barcelona. Tidlig i morges ankom vi denne katalonske byen etter 16 timer på buss - via Lyon og Montpelliér. Hovedårsaken til at vi likevel valgte å dra hit står på scenen: Sebastian Tesouro, den argentinske musikeren vi har kjent i 6 år, og truffet i musikalske sammenhenger både i Norge, Spania og Portugal tidligere, en fantastisk type - både som musiker og person. Han spiller fiolin og slagverk i en gruppe som kaller seg "Anarkoflamenco" og det er litt av en gjeng! De har premiére på sitt nye show i kveld, og BFFamily står på gjestelisten.

På scenen er én person, spillende på spansk gitar: langsomt, rolig, men dramatisk gitarspill. En tynn mørkkledd mann kommer inn og begynner å stampe med føttene, 4 mikrofoner er festet på golvet; han SPILLER med føttene - Gitaren og føttene, gitaristen og danseren spiller sammen, og de ER samstemte. Som musikere tenker vi; Wow - dette må ha tatt tid å øve inn, hvilket samspill! Vi er nesten ukjente for flamenco-stilen, skjønt vi har overvært 2 fantastiske forestillinger med Flamenco Trondheim på Hitra - Bussekaill Festival, dette er annerledes! Jubel etter første nummer, og inn vandrer Sebastian og resten av det 9 manns store ensemblet og drar i gang forrykende flamencomusikk. De kaller det selv "Jazz-Flamenco-Post-Fusion" men å sette dette showet i en bås er vanskelig, ikke ønskelig. Vi tenker igjen; som disse musikerne må øve sammen, det er taktskifter og "kunstpauser" over en lav sko, men tight og samspilt som om hele ensembelet er én person! Vi vil heller ikke forsøke å beskrive denne musikken, dette showet, men anbefale folk å sjekke ut hjemmesiden deres og sørge for å få med seg gruppen live om de kommer til Norge (De deltok bl.a. på Melafestivalen i Oslo i 2010). Selv om vi ankom etter et nesten søvnløst døgn, ble vi ikke søvnige av å høre på Anarkoflamenco!

På bildet (som Sara har tatt) ser vi noe av ensemblet: Marina (som venter barn med danseren Bernardo, i midten) og alltid sjarmerende Sebastian nr 2 fra høyre.

Godt å klemme Sebastian etter endt show! Glad vi dro til Barcelona! 

Reisen? Da er vi kommet oss jorda rundt - dro fra Paris i fjor - 8 uker etter at vi forlot heimen og nå er vi her igjen (Ikke heimen, også kalt verdens vakreste øy - men Paris, også kalt verdens vakreste hovedstad). Dette var noe vi bestemte oss for underveis  (i India): å tilbringe de to siste månedene i Europa. Mest fordi vi tjente penger mens vi var her sist, og antok at både Afrika, Asia og Sør-Amerika ville bli mest utgifter og at vi kanskje var blakke etter 6 uker i Brasil. Akkurat nå, etter å ha flyttet til leilighet nr 2 (fra Eiffeltårnet til Bonne Nouvelle, nærmere Montmartre hvor vi spiller litt hver dag), føler vi vel at ikke det var det smarteste trekket på turen. Det var jo like lønnsomt å spille i Rios gater, og leiligheten vi bodde i på Ipanema var billigere, for ikke å snakke om mat og drikke. Men ok - forandring fryder - og 6 uker i Brasil var nok for denne gang (vi skal garantert tilbake dit). Det er vår i Paris - i denne vakre byen enkelte synes er oppskrytt, men for folk som bryr seg om kunstneriske, vakre løsninger innen både arkitektur, desserter, gateskilt, metrostasjoner, klær - ja; nærmest alt øynene hviler på - kan den ikke bli oppskrytt - Paris ER vakker! Man får gode tanker i hodet og underfundige smil om munnen - det er lett å forstå Da Vinci… Vi har altså kommet oss jorda rundt, men reisen er ikke ferdig. Vi har talt på knappene, og i hatten, om vi skal dra til Barcelona, der vi har en løs avtale med Sebastian (Argentinsk fiolinist som har premiére på et Flamenco-show i Barcelona neste uke). Vi MÅ ikke til Barcelona, mulig vi drar rett til Italia, der barna står på plakaten til 2 opptredener under den europeiske ungdomsmusikkfestivalen "Allegro Mosso" (mer om dette senere). Blir vi lengre i Paris? Eller, faktisk, drar vi hjem? Familiemøtene er blitt hyppigere i det siste, og nå det er duket for et møte med tittelen "Hva gjør vi nå?"

Gatemusikken og hatten? Jo, nå er vi nesten blakke. Vi har inntekter, nok til å dekke daglige utgifter, men foreløpig ikke nok til å reise hjem. Vi har kredittkort som kun skulle brukes i nødsfall, og dem vil vi IKKE bruke. Vi har en sparekonto som vi har tæret på, og som vi var spente på om holdt i Brasil - det gjorde den! Min plan var å IKKE røre den, late som den ikke eksisterte, kun leve av det vi tjente på gata, sette tæring etter næring, og i enkelte tilfeller næring etter tæring (som jeg har gjort i alt for store perioder i livet). Men allerede i løpet av første europabesøk ble det klart at dette var MIN idé og slett ikke vedtatt i BFFamily's sentralestyre (Familiemøte)… Derfor ble vi "enige" om å ha ferier innimellom og ikke "jobbe oss ihjel". Det har vi da sluppet. Sara er den som får bestemme når det er nok. Selv om vi har hatt nesten 100 opptredener på drøyt 70 ulike steder, har vi aldri spilt mer enn 2 timer på samme dag. Som regel blir det en halvtime musikk, som dekker 1-2 dagers forbruk. Langt bedre betaling enn vi hadde trodd på forhånd! Om vi hadde spilt like mye som en "vanlig" gatemusiker, ville vi sittet igjen med en halv million kroner, etter at alle reiser, overnatting mat og drikke var betalt for 10 mnd. Men vi spiller ikke 6 timer pr. dag. Vi velger å bruke energien også på andre ting. Vi utnytter ikke dette mer enn at vi stopper mens energien er på topp. Det er slitsomt å reise. Musikken må IKKE bli et slit. Vi forbruker kanskje ca like mye energi på en halvtime som andre gatemusikere gjør på 6 timer? Vi er en familie. Vi har lært hvordan vi skal få oppmerksomhet. Vi har lært hvordan vi skal få penger i hatten, uten å mase, uten å gå rundt med hatten. Gatemusikk, eller "gateforestilling" (Street Performance) som vi driver med, er en unik måte å presentere musikk og kunst på: Publikum stopper opp og velger selv hvor lenge de vil se og høre på, og de velger selv om de vil betale noe, og hvor mye. De som har råd betaler mye, og uteliggerne får gratis konsert! Faktisk opplever vi at hjemløse og "lugubre skapninger", som vi synes står og sitter kriminelt nær hatten vår, blir blanke i øynene og GIR oss penger og et håndtrykk etter endt opptreden. Dette skjedde både i Hamburg, Brussel, Kuala Lumpur og Rio. Her i Paris opplever vi at tiggerne kommer til oss mens vi spiller, peker på hatten og så seg selv… Men også dette for et par dager siden: Mens vi pakker sammen utstyret etter en times spilling på idylliske Montmartre, ser vi ei eldre dame vinker og roper noe til oss på fransk, fra 4. etasje i en bolig over de små fullsatte kaféene: Jeg går mot henne og unnskylder meg; tror hun synes det ble for mye lyd, men hun smiler og vifter med en 20 euro-seddel som hun sender: "From me and papa!" - mens hun gjør slengkyss ned mot oss!

Familien? Musikkopptreden & fotballkamp - Bandmusikere & fotballspillere - har mye til felles. Team - det er det det handler om. Som familie blir dette både ekstra krevende og ekstra givende. BFFamily spiser frokost sammen, det har vi alltid gjort. Nå er to av barna voksne, men merkelig nok ikke ved frokostbordet; Vi må fremdeles passe på at de ikke har for mye ost og salami på brødskiva, at de ikke pakker for mye av den i munnen samtidig, at de ikke skal ha smuler utenfor fatet sitt, at sjokomelk IKKE SKAL DRIKKES MED SKJEI! Etter slike oppramsinger er det en stille gjeng som sitter i vogna, durende gjennom metrotunnelen, på vei til et gatehjørne for å rigge opp sitt slitne lille musikkanlegg, for å stemme i de samme slitne låtene som er spilt på mange slitne gatehjørner de siste 8 måneden. Det er godt å ha dette prosjektet, dette felles gjøremålet som styrker oss på så mange områder: økonomi, kultur (vi blir enkelt kjent med nye folk som gir oss tips og råd) og kanskje først og fremst: Harmoni - bokstavelig talt. Vi har ofte rigget og koblet opp med sammenbitte tenner, med en mørk sky hengende over oss, akkompagnert av kalde kommentarer: "Kæm ha tatt mikrofonkabeln min?! - Hænn e capo'n?! - Kæm pakka ned gjesteboka?! - Ska kartet legga SÅNN!?" Men alltid; 3 minutter senere er musikken i gang; alltid stopper smilende folk; alltid kommer våre ekte smil fram; alltid blir det bra! Vi blir fylt av god energi når vi spiller, en energi som også holder seg til langt utover kvelden. Ofte helt til frokost neste dag. Spøk til side: Vi har ofte snakket om hvordan denne reisen hadde blitt UTEN musikken. Den var ikke så stort tema da vi starta planlegginga. Da vurderte vi "work & travel": jobbe som fruktplukkere i Australia og på sauefarm i New Zealand. Men det var kun to av oss fem som oppfylte kriteriene til slike program, og da valgte vi et eget prosjekt. Vi blir møtt med jubel og gratulasjoner, håndtrykk, klemmer, hilsinger i gjesteboka vi blir blanke i øynene av å lese. Først når vi er hjemme igjen, etterhvert som årene går, får vi svaret på hvor stor, og hvilken, betydning denne reisen har for familien. Vi vet at våre barn allerede snakker om å gjøre dette med sine framtidige barn. At vi har inspirert ungdommer, musikere og familiefolk fra mange verdensstrøk til å gjøre det samme. Det er da noe. 

Pappa BF

Vi står i klynge i metro-vogna, linje 9, det er fullt også idag, lørdag. Metro er enkelt; kjøper en billett og sjekker på hvert tog hvor vi skal skifte for å komme oss videre; i dag opp til høyden i Paris: Montmartre. Nærmeste holdeplass er Pigalle, oppkalt etter den kjente billedhoggeren som bodde her på 1700-tallet. På denne høyden stod det før et kloster hvor de drev vingårder. Faktisk produseres det vin her fremdeles, den eneste i sentrale Paris (noen hundre flasker årlig). Det var rundt 1850 den franske presidenten Napoleon den 3. tredje sørget for at mange kunstnere flyttet hit, utenfor bygrensen. Kombinasjonen vin og kunstnere gjorde at området ble fylt opp med skjenkesteder og underholdningstilbud. Besteborgerne fra sentrum lot seg lokke, og stedet er kanskje mest kjent for sin "røde mølle": Moulin Rouge. Listen over kjente kunstnere som har bodd her er lang, her er noen av dem: Paul Cezanne, Paul Gaugin, Vincent van Gogh, Pablo Picasso og komponisten Hector Berlioz.

Kunstnerne er her også i dag. Både i de små søte kaféene og i de smale brosteinsgatene tilbys det malerier og tegninger. Men ingen gatemusikanter - så uhørt! Vi spør et patruljerende politipar på gestikulerende engelsk om det er greit at vi spiller noen sanger, siden vi reiser jorda rundt og har med oss instrumenter…. "Normalt ikke, men siden dere er en familie er det i orden!" Vi rigger oss opp på Place de Tertre og det blir både hyggelig og innbringende!

 (Aslak har kjøpt seg alpelue og blir stadig tiltalt på fransk)

Hver gang vi spiller legger vi fram ei "Gjestebok" som vi oppfordrer folk til å skrive i. Vi sparer plass til bilder, og fremkaller jevnlig og limer inn slik at folk kan se hva vi har bedrevet. Den første boka, innbundet i kamel-skinn fra en bokhandler i Pushkar i India, er nå fylt av hyggelige hilsninger, invitasjoner og adresser i de 8 mnd vi har reist: fra Trondheims Nordre, Oslos Karl Johan og Kristiansands Markens, via Covent Garden, Kairo, Sydney, Hollywood Boulevard og Copacabana.

Vi er nå i gang med Gatemusikkbok nummer 2 som daglig åpnes på brosteinene i Paris' gater: Montmartre, Notre Dame og Champs Elysees (På videoen kan du bla litt i boka). 

Hvilken dag! Vi er fire som er litt nervøse for at forventningene til denne dagen er litt for vanskelige å innfri, men vi følger ivrig og lydig med bak henne og listen over dagens gjøremål: shopping på Champs Elysees, handle ingredienser og tilbereding av favorittretten - Grønnsaksuppe (!) - extended version av "lappe-leken" etter kakespising! Fire BF'ere puster lettet ut når Sara sier "Det her e den beste bursdagen æ ha hatt!"

Videoen er Sara som har begynt å blogge på engelsk - hun har etterhvert fått så mange "venner" som ikke forstår norsk!

Det er yngstejenta som har bestemt at vi skal være her - Sara fyller 13 år mandag 2. april - det skal skje i Paris! Fredag kveld dro vi fra Rios strender og sov oss over Atlanterhavet, til denne byen som ser på seg selv som verdens vakreste hovedstad. Den er et Mekka for kunst, gastronomi og mote. Har du vært her, er det vanskelig å si seg uenig! Vi gjorde bra suksess under Eiffeltårnet sist, tjente nok til å dekke både kost & losji, så vi har bosatt oss i gangavstand (1600 meter) fra byens berømte tårn, ved bredden av Seinen som deler byen i to. Men akk - reglene er endret siden sist vi var her: det er ikke lenger tillatt for musikere å spre sine lystige toner… Selv om vi fikk denne beskjeden 1. april, var det ingen aprilspøk. Vi velger istedet å øve inn ny sang: Aslak har foreslått en "Mashup" av Take on me (Aha) og Someone like you (Adele) og det må prøves ut (se video).

Pappa forteller på tur opp til "Corcovado" at han sang om dette fjellet på åtti-tallet; refrenget på Åge Aleksandersens "Rio de Janeiro" inneholder kun disse ord som repeteres: "Rio de Janeiro - Åå Corcovado". Pappa trodde da han sang om en drink, men fant senere ut at det er granittfjellet som Kristusstatuen står på - 38 meter høy - Vi ser den hver dag fra stranda på Ipanema - lyser som en selvlysende gigantfigur i mørket. Corcovado ble valgt til ett av verdens syv nye underverk  i en avstemning med over 100 millioner stemmer fra hele verden for 5 år siden! Vi tar trikk opp og nyter utsikten over byen og bydelene vi har besøkt både under karnevalet og den siste uken: Vi vil nok savne Rio, både strendene, parkene, hippie-markedet, gratulasjonene og gavmildheten når vi spiller, de små gatene med kafeer og ikke minst: folk vi har møtt her. I kveld tar vi fly til Paris!

Fun-fact: Corcovado er portugisisk for pukkelrygg!

Da vi dro hjemmefra for snart 8 måneder siden hadde vi IKKE mye repertoar sammen. Selv om Pappa kan spille og synge over 1200 sanger utenat (!) passer ikke disse inn i BFFamily. Her er det alder som teller, og da ikke i pappas favør… Sara bestemmer at i dag skal vi øve inn en Amy Winehouse-låt, og da blir det slik! Sangen øves inn på rekord-tid; mens enkelte låter har blitt øvd gjennom svinger og bakker i campervan i New Zealand, trange hospits i Kuala Lumpur og sol og bikinifylt beach i Santa Monica UTEN å bli fremført, blir denne engelske soul-låten øvd inn fra scratch søndag kveld og framført mandag ettermiddag!

"Hitterkveld" er Hitra Kommunes årlige arrangement i Hitrahallen, der offentlige priser deles ut og øyas rikholdige kulturliv presenteres. Pappa BF pleier å være produsent av denne festkvelden, men i år må de klare seg uten ham. Han følger spent med på nettavisa Hitra-Frøya og er litt imponert (og snurt?) over at de synes å klare seg bra! Ole Ordfører har spurt om vi kan lage et lite "billedbrev" som en hilsen til publikum og det vil vi gjerne! Her er resultatet :) 

Edson forteller oss: På denne øya (Florianópolis, populært kalt Floripa) bor det ca 400 tusen innbyggere, og nesten halvparten er innflyttere, som dem (fra Sao Paulo). I helgene og ferier kommer utenbys folk for å bo her, særlig fra Sao Paulo, enkelte ganger er antallet seksdoblet (2,5 millioner!). Wow - like our island, forteller vi: Hitra og Frøya har mangedoblet antall beboere i sommersesongen. Øya er også kjent for sin produksjon av østers - 80% av Brasils østerseksport kommer fra denne øya - og vi må igjen skyte inn "our islands" og har bilder i hodet og smak i munnen av laks og krabbe fra Hitra og kamskjell og sjøkreps fra Frøya. Lik mange Trondhjemmere flytter fra "storbylivets" jag og mas ut til idylliske og naturskjønne omgivelser og språkbruk i øyriket, flytter folk fra Sao Paulo til Floripa; vi forstår dem! Hitra Frøya og Fjellværøya!

Første nyttårsdag var ikke fridag for BFFamily - vi bodde da så dyrt i "The land Down Under" at vi måtte ut i Sydneys gater og spille vår musikk. Det førte til at en brasiliansk familie "add'a oss" som venner på facebook: Edson & Paula fra Florianópolis - nå er vi bedt hjem hos dem på middag.

Vi durer vår Fiat Doblo langs 8 felts motorvei og med Mac i fanget med googlemap lysende finner vi frem. De er "amazed" over at vi besøker dem her; vi har jo kun møtt dem i 15 minutter for drøye 2 mnd siden! Men over oste-kanapéer, grillet brie med pasjonsfrukt og caipirinha går praten løst, sammen med et søskenbarn og vennepar av dem (som de sier de har invitert fordi de er flinke i engelsk). Edson og Paula er et arti par, og de bor i et fantastisk hus som de bygget for 4 år siden. Han har tegnet og skissert på sitt drømmehus siden han var barn, og resultatet viser de oss nå stolt rundt i. T.o.m. lillejenta Cecilia (9 år) har egen dusj og toalett på rommet!

I den flisbelagte stua henger verdenskartet med nåler som vitner om turer i Brasil, Europa - og Australia, hvor de møtte oss - "We love Australia - we want to live there" betror de oss. Begge to er fra Sao Paulo, men flyttet hit for barnas skyld og jobber nå hjemmfra med salg av kontaktlinser - Akkurat nå som Mette var tom for kontaktlinser "No problem"!

Til middag - som serveres en halvtime før midnatt (!) - serveres brasiliansk oksestek med ris, samt ovnsbakt "Norwegian Salomon" med poteter og deilige salater, det røpes etterhvert at fisken er fra Chile… Men godt er det - himmelsk godt - og Paula røper at hun i natt drømte at vi IKKE likte maten og nå er hun så lettet… Det blir både sang og dans, og natta går nesten over i morgen før vi er heime i rødstua vår - lykkelig over å ha gjennomført nok en "barrierebryter" og blitt kjent med en fantastisk arti og koselig brasiliansk familie. Forundrer oss ikke om vi en dag skal ha dem rundt middagsbordet vårt i Knarrlagsundet.

Rett nedenfor huset er det daglig 3-timers "Surfeskole" og det har de yngste tenkt å benytte seg av. De eldste er litt i tvil - men kanskje? Det er jo store nok bølger på Hitra - og tykk nok hud!

Sara får ukentlig tilsendt sin tilpassede lekseplan fra lærer Haldor på nett, så hun kan følge klassen hele skoleåret (snakker om snill og god lærer!). Vi setter derfor av noen timer etter frokost hver dag (vel, nesten hver dag…) der alle oppdaterer skole/dagbok/blogg/prosjekt av ulike slag. Langfri blir nede på stranda :)

Vi skulle surfe i Australia, men det ble ikke noe av, så NÅ er tiden moden. Sara og Aslak leier seg et brett hver og hiver seg ut i bølgene. Aslak sluker både sjøvann og ordene "Æ trur æ kjæm te å få det te ganske fort!"… Mens vi foreldre sitter trygt på land og er imponerte over hvor raskt de tar det. Begge innimellom stående på brettet, men ikke lenge nok til at vi rekker å ta bilde…

Flere i Brasil har sagt med overbevisende stemme: You have to go to Floripa! - øya og byen Florianópolis i øst-kyst-staten Santa Catarina. De første som sa det var en familie vi møtte på en gatemusikkjobb i Australia: Come to Floripa, så da gjør vi det. Kjører i 8 timer fra Santos - via Curitiba - og finner ei av de 48 strendene på øya - Barro da Lagua. Vi benytter ofte internett for å finne de beste stedene, og denne gang syntes vi Barro de Lagua så idyllisk ut, med et "Homestay" hostel liggende bak ei gangbru i en Kardemommelignende bebyggelse.

 
Vi blir ikke skuffet - fantastisk fint her i Lagunen med masse forskjellige varianter for bading; elv med strøm, fisker og bading, brygge med lokale fiskebåter, rolig palme-strand med rolig sjø og lang strand ut mot Atlanterhavet med heftige surfebølger. En herlig miks av eldre lokale folk som spiller domino ved elvebredden fra soloppgang til solnedgang og unge backpackere, stort sett fra Brasil. Her kan vi bli noen dager, ventende på Simon som fremdeles er i Argentina. Hostelet har 18-års-grense (og fri caipirinha!) så der kan vi IKKE bo, men får bo vegg i vegg i ei bittelita leilighet med 4 senger (bildet).

 
Facebook-vennen min herfra (Edson som vi møtte i Sydney) får beskjed om at vi er i landet deres, på øya deres, og de jubler og ber oss på middag neste dag!

Vi fant ikke ledig overnatting i Sao Paulo, hverken før eller etter konserten, så da kjører vi ut av byen hvor det normalt er moteller på rekke og rad. Men motellene vi finner nå viser seg å være lite familievennlige; opererer med times-priser og har spesialtilbud på 2-timers opphold! Vi haster videre...

Selv med kart i fanget kjører vi oss vill på motorveiene som snor seg i alle retninger i denne mega-byen. Sola er ned og månen er oppe, klokka blir mange, vi blir stoppa av en politiuniformert veltrent brasilianer som må ta en pause når vi forteller dem at "no falla Portugese". Spør etter "doctors" som jeg antar er documents, og han MÅ vite hvor vi skal. Vi kan ikke fortelle at vi leter etter et sted å bo (blir sikkert bura inn) og svarer "Santos" som vi vet er nærmeste kystby, de må ha adresse, hvilket vi selvsagt ikke har. Etter litt "om" og mye "men" viser de oss veien til Santos, vi kjører i bekmørket, finner en sovende nattevakt på et bittelite hotell og tar inn på et koselig, trangt 4-manns rom med støyende vifte i taket.

Vi åpner gluggene dagen etter, sol og fuktig havlukt strømmer inn, vi bor rett ved stranda ved inngangen til Santos - hotellet og området er kjempekoselig og vi bestiller 2 netter ekstra. Simon har valgt å bli i Buenos Aires til Pia drar, så vi har ingen hast med å komme oss til Florianópolis, der alle 5 skal gjenforenes om 6 dager. Vi koser oss på stranda, leker oss i bølgene, deltar i dagens variant av "Saras hinderløype" og spiller her strandtennis i solnedgangen.

For noen uker siden fikk vi invitasjon til konsert med det norske Black Metalbandet "Dimmu Borgir" i Buenos Aires. Norske Metal-band er meget populære her i Sør-Amerika, og Dimmu Borgir er i en klasse for seg selv. De turnerer nå Sør-Amerika, og vi gikk glipp av deres konsert i Buenos Aires pga leiebilen, men kjører nå de 5 timene ekstra inn til Sao Paulo for å få med siste konsert i deres Sør-Amerika-turné. Vi har opplevd en del fremmed på turen, men å være på gjesteliste, konsert og backstage med Dimmu Borgir tar kaka! (filminnslaget er sensurert…)

Neimenn… er det ikke??!!

Sannelig har de ikke Knarrlagsundbrua også her i Foz do Iguacu! Denne brua ligner litt på utsikten fra huset vårt heime: brua mellom Fjellværøya og Ulvøya, men denne brua knytter Brasil og Argentina. Vi er faktisk i krysningen mellom 3 land akkurat nå: Brasil, Argentina og Paraguay.

Igjen finner vi et fint og fargerikt hostel; betaler 140 Reals (450 kr) for 4-manns rom inkl. parkering, frokost, biljard, bordtennis, bakgård med fin hage, hengekøyer og 24-timers selvbetjeningskjøkken og ikke minst: utendørs svømmebasseng! Det er VARMT i Brasil; 35 grader akkurat nå, så det blir hyppige dukkerter. Joda; plan B var ikke så verst den heller - vi blir her noen dager!

Vi hadde sjekka at det var greit å kjøre inn i både Paraguay og Argentina, og passkontrollen går greit - Har kjørt i 700 km - kun 1100 km igjen til Buenos Aires hvor vi skal på konsert med Dimmu Borgir (!) i morgen, og møte Pia mandag. Men akk; vi blir stoppa i en kontroll, viser alle papirer, alt er greit - unntatt bilen! - denne leiebilen er ikke autorisert for å kjøre i annet enn Brasil! Vi må snu, stemples ut av Argentina, drar til nærmeste Localiza (vårt leiebilfirma) som sier vi må leie ny bil for å kjøre inn i Argentina. Etter en del om-og-men drar Simon til Buenos Aires med buss (18 timer) for å ta i mot Pia, mens resten av familien drar inn til nærmeste by, som er idylliske Foz do Iguacul. 

"Rødføttene" som folket herfra (Parana) kalles pga jorda, er både arbeidssomme og lekne. Når arbeidsdagene er over er det tid for lek. Vi blir tatt med gjennom en laaang maisåker, over ei bru og ned til en av Faxinals mange fosser for å bade. Det blir en meget forfriskende og artig opplevelse!

På Hitra jobbet José for oss - nå må vi jobbe for ham… Restauranten åpner om tre dager - Vi, særlig Mette, har god erfaring med å pusse opp barer og restauranter og vi tar gjerne i et tak. José har heldigvis samme motto som vi har hatt hele turen; "ikke noe stress" - We like! Det er smakfulle farger - samme som på gården; dyp rød og kremgul - naturlige farger her i Faxinal, for den fruktbare jorda og steiner har samme nydelige rødfarge. Restauranten ligger rett over gata for byens kirke og han har derfor døpt den "Catedralo". Vi har bestemt oss for å bli her hele uka - må jo sørge for norsk musikk på åpningsfesten!

2 dager etter at vi forlot Rio - i bil gjennom buldrende tordenvær, øsende regn og lynglimt - humper glade vi langs den røde kjerreveien opp til Josés farm i Faxinal. Faxinal er "Tomatens hovedstad" her i Brasil, noe José er oppvokst med; kilometer på kilometer med tomatranker på farens plantasje. Plantene må stelles daglig, arbeidet utføres av fire ansatte som bor på gården. Selve våningshuset står tomt, både faren og José bor "downtown" og vi får nøkkelen til hovedhuset for å bo her så lenge vi ønsker.


José er kokk og er i ferd med å åpne ny restaurant i byen, før han drar tilbake til Hitra hvor han har bodd de siste 7 år, og er nabo med oss i Knarrlagsundet. Mamma og pappa var hans første arbeidsgivere i Norge; på Gjestehuset Hjorten i Fillan. Vi blir omvist på farmen som huser langt mer enn tomater: Bananer, papaja, mango, appelsiner, sitroner, lime, kokosnøtter, kaki. kakikaffe, kaffebønner, tobakksplanter og en mengde annet vi ikke har hørt om før. Vi er overveldet - Frokosten første dag består av KUN frukt  - inntaes på utendørs langbord i morgensola mens høner og gjess virrer rundt oss, mens vi allerede snakker om å bli her lengre enn planlagt :)

Igjen erfarer vi at det å bevege seg over lange strekninger er dyrt for en familie på fem. Som i Spania og New Zealand blir det billigste (og beste) alternativet å leie en bil. Dermed forlater vi Cocacabana i en fullstappet Fiat Doblo, som viser seg å romme ALT vårt pikk-pakk i bagasjerommet - Mario er imponert der vi tar farvel med han og familien utenfor leiligheten vi har bodd i de siste fire dagene. Første stopp blir Sao Paulo - den største byen på reisen; 20 millioner innbyggere - verdens 4. største by (!), før vi håper å finne vår Hitra-venn, José, fra Faxinal 800 km vest for Sao Paulo.

Vi har fått innblikk i forskjellige måter å feire karnevalet på: Det er folk overalt og hver bydel har sin parade, såkalte "bloco" (fordi de blokkerer gatene): Lastebiler med musikere som spiller kjente brasilianske slagere og sambarytmer og folk som danser foran og bak, i lange rekker. Enkelte steder starter de klokka tre, andre på kveldene og det pågår HELE natta. I likhet med mat og karnevalsartikler (hatter, fjær, parykker m.m.) skjer akoholservering overalt; fra trillevogner, kjølebager, på fortauene, fra varebiler. Men etter tre dager har vi ikke sett annet enn blide og snille folk - forunderlig lite bråk med så høy partyfaktor.

Vi har hatt livlig publikum før - men dette tar kaka! Det er ikke så vanlig med gatemusikk i Rio som man skulle tro. De fleste musikere kjøres rundt i busser eller står i metrotunnelene. Vi er de eneste som står i solsteiken og det blir innimellom ekstastisk når vi drar i gang - hvilket folkeslag! ALLE er glade og begeistret; ikke bare over musikken, men oss som familie: Congratulations! roper flere mens det jubles og fordeles håndtrykk.

Det er lett å bli kjent med den hyggelige brasilianske familien; Mor Giselda og far Mario. De har fri under hele karnevalet og tar med oss på "bloco" (se neste innlegg), på sin private tennisklubb med mat og samba, og vi får innføring i surfing på herlige Cocacabana. Her seiler Sara avsted på en fin bølge (Mario rett bak henne). 

Søndag kveld rusler vi mysende gjennom folkemengdene med kart og adresse i handa. Det er ikke langt fra Ipanema til Cocacabana, og snart finner vi Eric og hans foreldres store leilighet. De har dekt bord og laga 2 tradisjonelle brasilianske retter; tørket oksekjøtt og ris samt , fisk stekt i olje med tomater, poteter og deilige krydder - herlig! De bor i 11. etasje, med obligatorisk fjernstyrt port og portier, og faktisk egen "maid" som bor hos dem, og de har egen heisinngang til leiligheten! Vi ble også overrasket over at heisen førte direkte inn i leiligheten deres, hvor Eric (20) bor sammen med sine foreldre og bestemor som ser på direkteoverført høylytt karnavalsparade når vi ankommer.


Det var Simon som forsøkte å skaffe gratis bolig til seg og Aslak, da far i huset ble så interessert i familien at han liksågodt ba oss alle sammen. Det blir en meget hyggelig kveld med deilig mat og drikke, latter og utveksling av norske og brasilianske skikker og historie, og selvfølgelig musikk: Mario spiller bossanova-gitar og leiligheten fylles snart av klang fra 3 gitarer og gammelt piano og skandinaviske og søramerikanske struper som synger både Åge og Los Lobos!


Dagen etter flytter vi inn; her er soverommet til Mamma, Pappa og Sara (Utsikten fra balkongen bak er soloppgangen over stranda Cocacabana).

Vi må vel være eneste familien på jorda som drar til Rio rett før karnevalet starter?  -Verdens største fest og verdens dyreste overnatting! Vi har booka kun første natta på et hostel på Ipanema - midt i smørøyet - i tro om at prisene holder seg, men neida… fra 17. er det firedobbel pris! Drøyt 3500 kroner natta for oss 5 - på et lavstandard hostel! Vel, vi har drevet gjestehus og vet at det er markedet som bestemmer, så her må vi være kreative. Vi tjener penger på gatemusikken, men ikke nok til å dekke overnattinga. Laura som driver hostelet ønsker det beste for sine gjester og finner ei privat leilighet vi kan leie under karnevalet, rett ved hostelet mellom Ipanema og Copacabana stranda. Den koster 600 Real (1900 kr) og har plass til oss alle 5; vi slår til. Vi bor der de 3 første dagene av karnevalet - hvilken gatefest! Vi starter dagen med frokost, gatemusikk, beach - bading og soling - og før middag er gatene fylt med folk! Vi tjener bra, men ikke nok til daglige utgifter og Simon klarer (igjen) kunststykket å bli kjent med en gutt som ber oss hjem på middag søndag, i håp om at vi kan bo heime hos dem på Copacabana...

Valentine's Day - 14. februar - er stort i USA. Dagen da det før gjaldt å skrive et kort til den man er glad i, har nå blitt big business og handelsstanden mener at alle skal kjøpe en gave og et kort med hjerter og cupider på. På Promenaden i Santa Monica blir vi stoppa og får tilbud om gratis fotografering i selvvalgte kostymer. 2 minutter etterpå står vi med dette bildet i handa: Happy Valentine!

Vi har ingen rik onkel i Amerika, men Mettes bestemors bror Ebbe utvandra til USA og har satt spor etter seg; vi sporer opp én av dem; Justin Johnson, som akkurat har flytta til LA med sin kone Marissa. Det unge paret bor i en liten, arti leilighet med 56" TV og oppvarma do-sete (!) De flytta inn for én uke siden, fra New York. Justin jobber med film, så her i LA har han mange venner. Faktisk tjener han bra med penger på enn "app" han har funnet opp for iPhone! Marissa jobber hjemmefra med et nettsted også skapt av Justin.

De viser oss bydelen sin "Sunset" som bærer navnet sitt med rette der sola går ned bak palmene, mens vi spiser deilige sandwicher på en av de mange små koselige restaurantene i Sunset. De har aldri vært i Norge, men nå håper vi at de tar en tur, og at det er vi som tar med dem på en koselig restaurant i solnedgangen på Hitra neste gang. 

Det var ikke alle bursdagsgavene som slo like godt an…. Vi har tidligere spøka med at "we are farting around the world" men trodde del aldri vi skulle finne ei bok om det - det er t.o.m. ei LYD-bok! Mulig vi lager et filmklipp…

Aslak fyller 18 år - Hurra-Hurra-Hurra!

Vi synger for ham i frokostsalen når han kommer ned som sistemann - vi gamblet på det - små odds :) Vi synger for ham på gata - og ansatte på den italienske restauranten synger en italiensk bursdagssang til middagen. Det blir både besøk på Filmteater (som de kaller kinoene) og Stand Up show på kvelden. Aslak er blitt myndig. Gratulerer!

Vi har lært mye på denne turen; én av dem er at Hostel ikke nødvendigvis er lavere standard enn Hotell! Heller ikke billigere… Vi stussa på det i Oslo og andre europeiske byer; Hostel ble DYRERE for oss fem enn familierom på hotell. Som musiker har jeg lagt uttalige reisedøgn bak meg og som regel overnatta på hotell, de få gangene jeg har ligget på hostel har det vært lav standard. Men nå har vi lært at mange hostel holder MEGET høy standard og har fasiliteter du ikke finner på alle hotell; koselige lesekroker, bibliotek, TV, data, biljard, moderne kjøkken med gasskomfyrer, store kjøleskap og frysere, gratis kaffe, te, lemonade, kjekser, pannekakerøre og syltetøy m.m. 

Det beste med hostel er at det er fylt med "Reisende" og opplevelsessøkende ungdommer og voksne i alle aldre (mest 20-30 år). Det er utrolig lett å komme i prat med folk, og alle har noe felles; reising, være langt hjemmefra, finne billigste måte hit og dit, hva er verdt pengene, hva er ikke. Vi møter folk fra hele verden til frokost, i heisen, i nabosenga; noen ganger deler vi tips, andre ganger facebook og e-post-adresser. 

Vi finner flere områder hvor vi kan spille i Santa Monica; bl.a. denne lille vakre parken som går mellom beachen og Highway 1 - den berømte Route 66 ender rett nedenfor oss - så her stopper det mange turister for å ta bilder utover piren og stranda. Vi tar en liten picnic her med loff, serranoskinke og oliven - bruset fra bølgene høres faktisk bedre enn bilene - sola står høyt og varmer mer enn på lenge - og livet er herlig.

Vi forsøker å få tillatelse til å spille på Promenaden, 3rd Street, for i Santa Monica er all gatemusikk regulert, det er mange om beinet! Men vi må vente 3 dager, og det koster 37 $ pr. pers. + at vi må søke om "Entertainment Work Permit for minors"…. "Argh - Firkanta regler…" mumler Pappa og spør etter lovlige steder å spille. Vi får da et kart som viser oss seks gatehjørner tilknytta promenaden vi kan spille på - uten tillatelse! Fornøyde vandrer vi til det beste stedet (vi er blitt gode på å se slikt) og rigger opp kartet 10 cm unna promenade-grensen: ♫ We're just one big family ♪ synger vi mens folk ivrig putter penger i hatten - i dag finner vi bl.a. en 100-dollar-seddel! 

På piren er det mange tilbydere, entertainere og lykkejegere, som ellers i Santa Monica og Los Angeles. Her har Sara fått låne en papegøye som er vel dressert av dens eier.

Santa Monica er blant verdens beste "by-strender" eller "strand-byer" alt ettersom. Selve stranda, som er et vakkert skue fra piren selv nå utenom sesong, er gjort kjent i en rekke filmer; Rocky III, Ocean Eleven, Forrest Gump m.fl. og TV serier som Baywatch og Pacific Blue. Vi vandrer ut på piren og nyter litt sjømat på Bubba Gump; Restaurantkjeden som ble inspirert av filmen "Forrest Gump", der hovedpersonen starter rekerestauranten "Bubba Gump". Det er faktisk filmens morselskap som eier restaurantkjeden, så her har vi "Bukken og havresekken"…

Noen familiemedlemmer har mumlet "metta på sol & sommer" tidligere på turen, men ingen vil stå for det nå… Det er i-i-i-skaldt her i Indiana! Vi har flydd altfor langt øst; bort fra varme og sol! Vel, det er ikke helt sant, for de har nydelig vær her og har ikke opplevd så fin og mild vinter i manns minne. Men mild vinter i Indiana betyr likevel kuldegrader; James skraper is av sin store Buick før han kjører oss til skolen i soloppgangen tidlig en mandag morgen.

American Highscool; store dypgule snutebusser på rekke og rad slipper ut tenåringer med bøker på brystet, lange korridorer med mye klang og høyttalende jenter og gutter som snakker om helgas Superbowl og utskeielser (Det var Superbowl i Indianapolis i helga - litt av ei helg vi valgte!).


Det blir spillejobber på oss i Indiana: Baptistkirka på søndag og Privatskole + Highscool på mandag hvor dette bildet er tatt. 400 tenåringer jublet seg gjennom vår lille konsert i gymsalen. Simon kjente mange av dem fra 3 år tilbake, og Aslak ble kjent med noen i helga da de var på basketballkamp + bursdag hjemme hos ei av jentene. Sara blir spontant tilbudt et 4-årig scholarship av rektoren (!) og det er rørende å få ros av tenåringer som først og fremst er begeistret fordi vi er familie som reiser. 

Knappe tre år er gått siden sist vi var her og hentet Simon hjem fra hans 10 mnd opphold mens han gikk andre år Highschool her (South Decatur High). Vertsfamilien, The Troutmans, hadde tatt godt vare på ham: feita ham skikkelig på søte frokoster og heavye middager… Det blir et hjertelig gjensyn, og denne gang har vi satt av nok tid til å bli bedre kjent med foreldrene James og Cary som har 7 barn; alle 7 er flytta ut og gifte, og vi møter alle sammen - Troutmans er en usedvanlig familiekjær storfamilie! De huser oss og trakterer oss alle 6 dagene, selv om de også nå har 2 highschoolstudenter boende i det svære teppebelagte og bilder-i-ramme-huset; Isaac fra Mexico og Alberthus fra Brasil. De er med på dette bildet, samt 2 av James og Cary's 10 barnebarn.

Vi dro fra Los Angeles etter 2 dager fordi vi skal tibringe ei uke i Indiana, hos Simons "Mum & Dad" i North Vernon, nær Indianapolis. Det blir én dags reise for når man vil fly billigst mulig blir det noen timer ekstra… Første strekk er Los Angeles - Las Vegas (bildet), der vi skal vente i 2 timer. Der er ventehallen til gjort om til Spillehall! Las Vegas! Vi gir den enarmede banditten 10 dollar og lar det bli med det.

Vi trenger en dag på å komme oss i Los Angeles etter døgnvill tur på 12 timer over Stillehavet; vi dro torsdag kveld og ankom torsdag formiddag - reiste TILBAKE i tid! Fredag tar vi turen ned til Hollywood, finner et billig hostel (bildet er tatt fra soverommet vårt) rett ved den berømte Boulevarden og "Walk of Fame" - Dette er crazy: Vi hilser på "Antonio Banderas", "Nicholas Cage", Superman og superhelter på begge sider av den støyende gaten med filmstudios, theaters og alskens kostymebutikker. 

Vi dro innom Auckland på tur nordover, men fant den såpass "typisk storby" at vi valgte å ikke sette av tid der. Men når vi nå kjører gjennom den på tur til flyplassen oppdager vi at det er "Buskerfestival" (Busker=gatemusikant) her akkurat nå! Vi skrenser derfor bobilen inn i et privat parkeringshus (uten tillatelse - Manageren må holde vakt så vi ikke blir taua bort) og har 40 minutter før vi MÅ dra til flyplassen. Det yrer av folk på havna i Auckland, som i dag bader i sol, og vi rigger oss opp som om vi er påmeldte; vaktene sier OK! Det blir en hektisk spilling, og vi møter som alltid hyggelige og gavmilde folk. Vi får problemer med å bruke opp alle australske dollar når vi ankommer flyplassen 1 time senere, men manageren vår vet råd og får veksla både mynter og sedler til i US Dollars… Hollywood neste!

Rett før jul fikk vi melding på facebook fra Anna Marie (Hitterværing stadig på nye eventyr) om vi skal innom New Zealand på vår reise, for hun og Cato (kjæresten - også fra Hitra) skal sjøsette Duva (seilbåten sin) der, på Nordøya i januar. 

Kia Ora

Fire uker etter vi svarte "ja, kanskje vi møtes?" klemmer vi Anna Marie og Cato foran baugen på Duva, i Opua, en liten havn i Bay of Islands. Utrolig arti å møte Hitterværinger her, dele vin i kahytten og frokost på soldekket på Duva mens det norske flagget vaier i vind. De kjøpte denne 40 fot vakre skuta for 3 år siden, og de har lagt ned utallige arbeidtimer og liter svette for å få henne ut på bøljan blå. De tok ett friår og seilte til Fiji-øyene og har nå tatt turen nedover for å sette den i stand for salg - eller for å beholde den selv; "Time will show". Den står fremdeles på land etter vinteren, og vi lærer at det er MYE jobb å holde en seilbåt i ordntlig stand. Det er langt enklere med "a boat on wheels" som vi har - må innrømme at vi føler oss litt utafor i en bobil i denne bukta med hundrevis - kanskje tusenvis - av seilbåter i alle varianter - til lands og til vanns.

Vi ankommer fredag ettermiddag og tilbringer ei herlig helg sammen med de bereiste og båtentusiastiske paret: Selv om vi tilbyr oss å hjelpe, tar de seg nå en (velfortjent) pause i opppussinga, og viser oss rundt i bukta; vi deler lokale retter på "Cruising Club", ser på New Zealands største kano (plass til over 100 maoriske padlere!), strendene, fergene, fuglene; De blir med som "supportere" når vi spiller på markedet i Paihia, 5 km unna Opua. Det er så vellykket og byen så idyllisk at vi spiller der både lørdag og søndag. 

New Zealandere og handelsstanden har en annen døgnrytme enn i Norge, det lærte vi da vi spilte på markedet i Wanaka for to uker siden; da vi ankom der klokka 13 var markedet ved veis ende - De starter klokka 8! Kjøpesentrene stenger klokka 18, Pubene har live-musikk mellom klokka 18-21, og etter klokka 23 er alt stengt og stillheten har senket seg i mørket, også i helgene. Vi har derfor lagt om til denne døgnrytmen, i likhet med Anna Marie og Cato; Frokost med nybakte brød er klokka 08.00 - også i helgene, for da er jo sola allerede skinnende varm og har krøpet et godt stykke opp på den lyseblå himmelen, over seilbåter og vulkanøyer. 

Vi er veldig glad for at vi tok turen hit til Hitterværingene, som håper å sjøsatt skuta neste uke for å seile ut av bukta og nyte livet på bøljan blå. Vi er da på vei over Stillehavet med fly; lander i California mandag. Farvel til vakre Oceania - Australia og New Zealand er steder vi vil huske med utelukkende glede; vennlige mennesker og imponerende vakker og variert natur. Farvel og takk til Anna Marie og Cato, måtte de få herlige dager i Kiwi-land og på havet. Vi sier som Kiwiene:

See You!

Første Nyttårsdag: 

BFFamily spiller i Sydney da 3 sommerlige jenter kommer bort til oss: "Wow - You are fantastic - if you come to New Zealand you can stay with us!" sa den ene, Mikayla (20 år); I have to ask my parents first, but I'm sure they want you to!

Tre uker senere: 

BFFamily-bobilen balanserer sakte opp den smale grusveien på Gilford Road utenfor Hamilton på New Zealand. Simon har konversert med Mikayla på facebook, uten å spørre noe om foreldrene eller hvordan hun bor… Mamma er skeptisk, t.o.m. Pappa synes dette er crazy. Men vi blir tatt i mot med åpne armer på den store gårdsplassen utenfor det store huset før vi går inn på det store kjøkkenet. Grillen er varm og de disker snart opp med New Zealandske biffer, store kyllinglår, deilige salater, ris og stekte, maoriske søtpoteter. Foreldrene Dave og Glenda har selv reist jorda rundt - i tre år - for over tjue år siden. De nådde nesten Norge, men snudde i Dankark da prisene begynte å bli litt for høye for deres budsjett… 

De er lett å prate med - Mikayla er sikkert lettet over at familien hun ba hjem trives sammen med hennes foreldre. De har redd opp senger til oss alle, og er henrykte over at Aslak bringer liv og lyd utav deres nedstøvete piano. De tar frem kart og atlas og tipser oss om mange fine steder å besøke på vår tur nordover på øya, og vi viser dem øya vår i deres atlas - finner faktisk både Hitra, Frøya og Fjellværøya. Før vi legger oss er alle sammen invitert hjem til Hitra - og vi føler at de kommer til å ta turen oppover en vakker dag. 

Mellom Greymouth og Westport ligger landsbyen Punakaiki. De er kjent for sine særegne klipper: "Pancake Rocks". Det er lett å forstå hvorfor: klippene på stranda ligger lagvis oppå hverandre, som en stabel pannekaker. Vi stopper her og vier hele dagen til strandliv; bading, klatring, bål og pølsegrilling.

Flere enn BFFamily kjører rundt med bobil på New Zealand, det virker som annenhver bil er et hus med hjul! Det er ikke rart at mange velger denne kombinasjonen av bo/reise, det er en smart måte å komme seg rundt på. Du kan stoppe på de stedene som apellerer til akkurat deg. Vi har bil som er "Self contained" og vi trenger derfor ikke betale oss inn på campingplasser for å overnatte, hvilket er bra, for det ville blitt dyrt: fra 60$-120$ pr natt. Vi har solcellepanel som lader batteriet, og vi finner daglig gratis stasjoner for tømming og påfyll av vann. New Zealand er tilrettelagt for camping, og har mange gratis rasteplasser både langs kysten, ved strendene og klippene, og inn i landet, i skogene og ved innsjøene. 

Av bildene vi har sett trodde vi at New Zealand var mye likt Norge, det mest idylliske av Norge, men nå har vi ikke den følelsen. Jovisst kjenner vi igjen de høyreiste, blågrå fjellene med snø på toppen, og noe som ligner furutrær langs veien, men det er kombinert med flora og planterikdom vi ikke har sett maken til. Når vi kjører nordover langs vestkysten av South Island har vi på vår venstre side: lange strender som ender i høye klipper der bølgene hamrer inn. På høyre side går fjellsidene med jungelaktig skog; palmer, lauvtrær og furutrær sammen, uten at det virker "vilt og rotete", faktisk vakkert som om det er plantet av en gartner. 

Vi skulle egentlig kun overnatte ved den vakre innsjøen, omkranset av høye fjelltopper her i Wanaka, men fikk tilbud om å spille på det ukentlige markedet neste dag (søndag). Det ble et særdeles hyggelig møte med lokalbefolkningen og noen tilreisende. Da markedet var over var det dollar i hatten og vi mottok gaver fra flere av håndverkerne og utstillerne: Sara fikk en nydelig, hvit, håndlagd saueullsjakke, vi fikk 5 håndlagde kaffekrus i keramikk, kalendere med motiv fra Lake Wanaka, poser med frisk frukt og masse hilsinger med på veien. Wanaka - we love you!

Vi ble underveis i reisen vår oppmerksom på en organisasjon som heter "Couchsurfing". Det er et nett-sted for folk fra hele verden som reiser og som ønsker å bo hjemme hos lokale innbyggere for én eller flere netter, gratis! Men også, som navnet tilsier, for folk som tilbyr en sofa, eller seng, til reisende. Nettstedet gir alle brukere egne profiler som viser hvor hver enkelt har reist, er på reise, planlegger, eller ønsker å reise. I tillegg arrangeres det jevnlige treff over hele verden, mer eller mindre formelle. Vi fant et slikt treff, piknik i Sydney Botanic Garden torsdag ettermiddag, og meldte vår ankomst (bildet).

Det ble et særdeles hyggelig møte med både backpackere, lokale ungdommer og noen familier. Da parken stengte var vi 20 stykker som ble bedt med til mer sosialt samvær i leiligheten til 2 polske ungdommer som jobber i Sydney. Der ble det mere prat, musikk og (selvfølgelig) underholdning av BFFamily. Et meget bra førsteinntrykk av "Couchsurfing". Tror nok vi vil benytte oss av dette fenomenet, om ikke som familie så kanskje hver for oss? (Guttene nikker ivrig)

Starter det nye året i shorts - det er sommer i Sydney og vi er i en by med mange strender; må besøke minst en av dem føler vi. Valget står mellom den kjente Bondi Beach, "Backpacker-beachen" med høy partyfaktor, eller den mer familievennlige Manly Beach. Vi velger den siste og tar ferga ut fra havna og langs Operahuset. Kropp blir viktig når man bor her rundt Manly, tydeligvis; vi lar oss imponere av 6-packer på nesten hver mage, til og med på jenter og gutter ned i 12-års alderen!

Det er en stor, fin strand med store, ja kjempestore bølger! Den har fostret flere internasjonake surfere, og vi ser at de har satt av egne områder til de maskuline surferne, som tilbringer det meste av tiden på magen av sitt flate "instrument" mens de tålmodig venter på den rette bølgen. Våre solvarme, europeiske kropper vandrer uti for å sloss med bølgene, og vi er overrasket over temperaturen; kaldt! Men vi glemmer det fort når vi må streve for å holde oss på beina og over vannflata når hver bølge ønsker oss til bunns… Man blir sliten av å bade i Sydney, men hvilken herlig start på det nye året!

Vi har sett Nemo - og vi har sett nyttårssendingene på TV - vi visste det var hvitt og ser ut som et gigantisk skjell-aktig ting. Men vi visste ikke at det er tusenvis av håndlagte fliser som dekker hele overflaten, faktisk i forskjellige lyse farger med fine mønster (vi har masse bilder av det). Vi ønsket å spille her, men det var IKKE tillatt… Sydney operahus er et av de mest kjente turistattraksjoner i verden, og her strømmer det folk til og fra hele dagen, hver dag året rundt. 

Årets siste dag

Dette blir en annerledes nyttårsfeiring. Vi ankommer Sydney fredag morgen etter 8 timers flytur fra Kuala Lumpur. Sola står rett opp over hodene våre, vi har igjen passert ekvator og er så langt sør vi aldri har vært før. Hvem ankommer Sydney i den desiderte høysesongen (prisene for overnatting er 3 og 4-doblet!) uten å ha booket overnatting? Vel… vi har prøvd på nett; alskens hostels, hotell, "couch-surfing", sjømannskirka m.m. Mye ledig UNNTATT 31. desember. Men vi er vant til at alt ordner seg, ikke alle er på internett, og det er ikke verre enn å spørre i turistkontoret på flyplassen. 1 time senere booker vi inn på loftsleilighet på "Vulcan Hotel" i Mary Ann street - midt i sentrum - 30 minutters gange fra operaen og broa der fyreverkeriet skytes i morra. De ivrigste har allerede begynt å rigge seg til; overnatter i soveposer for å få de beste plassene! Sydney har 5 millioner innbyggere, og i morra er det ytterligere 1 million, og ALLE skal ut i gater og parker, ca 2 millioner er ventet til det området vi har tenkt oss!

Tettpakka
Det er enorme sikkerhetstiltak satt i verk til denne dagen i året da alle vil ut og helst nedtil havna for å se Sydney Harbour Bridge bade i fyrverkeri kl 24.00. Gatene er stort sett sperret for biltrafikk med vakter, uniformert politi og sperringer. Det er folk som går i gatene - overalt. "Familiefyrverkeri" skytes opp kl 21.00 på 30 forskjellige steder; nøyaktig samme fyrverkeri alle steder rundt om i byen. Vi antar dette er for å hindre at alle går ned til havna. Etter årets siste lunsj rundt IKEA-bordet på rommet er vi på vei, og føler vi har god tid. Vi er ikke tomhendte; gitarer, keyboard, mikrofoner og forsterkere er med; vi MÅ jo spille for folk på denne jubeldagen! Planen er å dra tilbake med utstyret før kvelden kommer, men som så ofte før; planer er til for å forandres… Vi spiller i gata for feststemte folk flere steder på vår vandring ned mot havna, og innser snart at vi er nødt til å ta med oss alt sammen i den vandrende folkemengden som blir tettere og tettere. 

Puh!
Klokka 22.10 er vi kommet så langt det går; skiltene blinker "Area Closed", helikopterne patruljerer over skyskraperne og stemmen i høyttalerne forteller det samme; området ved havna er nå stengt og barrikert, men vi er inne! Vi ser elva med båtene, tavla med nedtellinga og halve broa, sittende på "forsterkeran og gitaran og S-posen med sko", for å sitere Åge. Det er som å være på en stadion rockekonsert; folk trenger seg fram, dyttes, kjemper for å beholde sin 0,3 kvadratmeter og ber til Gud om at blæra må holde… Det jubles og pekes når en dristig ungdom klatrer oppå et biltak, og den siste halvtimen jubles det vilt når en t-bane-vogn kjører forbi hvert 5. minutt! 90-89-88…..5-4-3-2-1 PANG!

Wow - Happy New Year!

Da er julekvelden kommet og vår "annerledes-jul" startet med nudler og havrekjeks. Før middag sang vi "O Holy Night" der vi fant hver vår stemme mens vi sang. Resultatet synes vi var såpass bra at vi legger det ut på YouTube, men skal nok sørge for å lage et skikkelig kor-arrangement og øve litt til neste gang…

Vi bor på Pangkor Holiday Resort; stort anlegg ved Coral beach med utendørs basseng der alle gjester utenom oss bader med klærne på; muslimene har en del rare skikker… Vi har bestilt take-away og forsikret husverten om at det ikke er svinekjøtt; det blir kylling og lokal fisk med ris og salat. Stranda er flott, og selv om det regner hver dag, løser skyene seg opp innimellom og gir oss solstråler, selv om vi forlengst har sluttet å bry oss om det. Regnet er bare forfriskende og deilig; har kanskje noe med at lufta holder over 30 grader fra morgen til kveld… 

God Jul til alle heime i Norge - og ellers i verden!


 (Bildet er tatt i Hong Kong - sangen innspilt på fellesrommet vårt i Malaysia)

Vi spilte en time hver kveld i Kuala Lumpur, for det beste gatemusikanthjørnet befant seg rett utenfor vårt "Paradiso Bed & Breakfast" - forbi de tungt sminkede, høyhælte damene som tilbyr guttene massasje hver kveld… På video'n er klipp fra Kuala Lumpur - Hong Kong og Brussel.

Nå drar vi til øya Pangkor for å feire jul under palmene!

Det ble fine dager på oss i Kuala Lumpur, tross daglig regnskyll. Når man bor på Bed & Breakfast kommer man tett innpå folk, bokstavelig talt… Vi ble kjent med en familie fra Mauritius på ukestur, Timm fra Tyskland (midt i 10 måneders jorda-rundt-tur, motsatt vei av oss), Jack fra Australia (som først var utålelig, men etterhvert ble både hyggelig og hjelpsom med bl.a. fototips og overnattingstips), det engelske kjæresteparet Gavin & Laura (han stille og tilbakeholden og hun livlig og interessert, med ape-fobi; noe hun klandrer sin mor for), en fransk dame som har bodd i India i 13 år og som sammen med sin 10-årige datter ennå ikke vet hvor de skal feire jul ennå)… I dette selskapet skulle man tro vi ikke er SÅ spesielle, men de er alle forundret og begeistret over vårt familieprosjekt, de kan nesten ikke tro det er mulig….

Vi bodde like ved Kuala Lumpurs største attraksjon siden 1998; "Petronas Twin Tower" som frem til 2004 var verdens høyeste tvillingtårn (ja, faktisk høyere enn World Trade Center i New York). Vi slipper kart når vi spaserer gatelangs for å nå målet. Snart står vi med nesa rett i været og tenker på franske Alain Robert som fikk navnet «Spiderman» da han klatret opp det høyeste tårnet og strakk armene jublende i været på toppen av antennen - 452 m over bakken! Tårnene er bygd i børstet aluminium og er et vakkert lysende skue denne varme, klamme desemberkvelden.

I India oppsto det en indre konflikt i meg. Jeg som før har vært SÅ sikker, begynner nå å tvile. Er ikke rød yndlingsfargen min? Joda, jeg liker rød, da særlig den dype mørke typen, men er den fortsatt utpekt som en ener, utilnærmbar av både havets, skogens og jordens farger? Jeg er usikker. Først var det en halvmørk blåfarge som trengte seg på. Jeg skal ikke gå innpå detaljer, men preferansen viste seg plutselig i flere dagligdagse situasjoner. Mens blå utfordret rød, vokste også et grønnskjær  i mitt indre. Hvorfor var det rød, som så tidlig ble min utkårede? Jeg tror det kan ha å gjøre med min tidlige kjærlighet for Pokèmon og fotball (vi har med tiden vokst i vær vår retning), og da spesielt Charizard og David Beckham. Charizard var en ildsprutende drage som appelerte til mine unge fantasier, David Beckham var et idol og spilte for den beste klubben; Manchester United. Om man ser bort i fra disse, har jeg også hatt en liten fascinasjon for edelstener. Rubin, safir, smaragd, diamant. I India har vi sett en del av disse edelstenene. Kanskje har dette vært en faktor? I alle fall, dette håper jeg å finne ut av i løpet reisen, om det i det hele tatt blir nødvendig. 

Mange tanker oppstår i et engasjert sinn. Denne turen har ikke vært et unntak for meg. Fra tanker om yndlingsfarge til ambisjoner om framtida. Midt i mellom befinner jeg meg i nuet, og blir nærmest tvunget til å reflektere over livssituasjonen av dagligdagse ting. Jeg føler meg satt i skyggen som aldri før, men klarer veldig fint å se det positive i det. Sara blir, som alltid, hyllet av folk på gata som den neste "Adele", "Celine Dion" eller "Madonna", Aslak har fått et bølge av oppmerksomhet hvorenn vi befinner oss her i Asia. Hans pene trekk, ragende nærmere 190cm over bakken er visst litt av et syn for knisende, "mo-i-knærne" jenter på hans alder. Mamma og pappa får stadig kommentarer på at de "umuliig" kan være foreldre til disse store barna; "you look like you're in your thirties!". Selv får jeg så lite fokus som jeg aldri har hatt før, og selv om det til tider er rart og litt leit, så er det godt. 

Kanskje er det ikke så rart? Jeg er tross alt tjue år, på vei inn i det voksne liv, engasjert i en hel del, besluttsom, dedikert og har en trang til å bestemme over meg selv. Er ikke dette en ganske grei generalisering av "studenten"? 

Jeg nyter turen like fullt. Rollen jeg har i familien er fortsatt like viktig, selv om jeg utad ikke "skinner" like sterkt som de andre. Dette bringer meg over på de mer framtidsrettede tankene jeg har gjort meg.

På turen har jeg møtt en hel del folk. Jeg har blitt kjent med studenter og backpackere fra Nederland, Canada, Sverige, USA, Brasil og ikke minst, Australia. Vi er alle i nogenlunde samme båt, og det gir oss et massivt grunnlag for å bli kjent, ha det moro sammen, dele opplevelser, og avtale å møtes ved en senere anledning. Har nå fått flere venner i Melbourne, Australia, jeg skal besøke når ferden bringer oss dit. De fleste backpackerne er gjerne et par år gamlere enn meg, uten at dette legger en demper på opplevelsen, tvert i mot: jeg blir inspirert. Ta denne jenta jeg møtte i Thailand for eksempel; Hun er 29år, kommer fra Candada og har studert medisin, driver med yoga og har reist. Dette er tre av de viktige punktene hun har ville oppnådd i sitt liv. Det får meg til å tenke mer på livet når jeg kommer tilbake til Norge. Hva skal jeg bli? Hva skal jeg studere? 

I tidlig alder vet nærmest ingen hva de skal bli. Jeg var slett ikke anderledes. Jeg trodde det skulle åpenbare seg for meg etter hvert som jeg ble gamlere. Nå sitter jeg her, i en alder av tjue, på et hotellrom i en av verdens største business-byer (Hong Kong) og funderer. Som sagt, personer jeg har møtt på reisen har inspirert meg, og jeg er mer motivert for skolegang enn noen gang før. Man kan ikke sitte å vente på riktig øyeblikk, på "å få ånden over seg", det må rett og slett bare gjøres en innsats. Jeg beundrer folk som jobber hardt og når målene sine, de som virkelig "gidder". Jeg har alltid vært en som gjør ting i siste liten, gjerne litt senere også. Kanskje tar dette slutt? Er denne reisen starten på en ny type reise for min del? Jeg håper det. Jeg gleder meg allerede til å komme tilbake i studentmiljøet i Trondheim og denne gang vil jeg virkelig bruke det for alt det er verd.

"Winners compare their achievements with their goals, while losers compare their achievements with those of other people"

-Simon BF

Fra pandaer i Kina, til koalaer i Malaysia! Nei.. Ikke helt, men vi har dratt fra pandaens paradis og ankommet Kuala Lumpur! 

Kuala Lumpur er noe ganske annet enn Hong Kong, på flere måter. For det første så er kjøpesenter med åtte etasjer bare småtteri for oss som er vant til en utsikt med skyskrapere. Været her er varmt!  En liten overraskelse med oppholdet er at vi havna her midt i regntida; det høljer ned så og si daglig. Det har nesten blitt litt spennende; "kommer vi oss ut før det regner i dag?", "skal vi ha med paraply?". Disse er uvante spørsmål å stille seg selv når sola skinner og det er over 30 grader i skyggen… 

Regnet åpner for mye innetid, hvilket slett ikke byr alle imot!

Vi har sett bildene; et hav av opplyste skyskrapere som ser ut som de er tatt fra et fly, men bak postkortene står det alltid: "Victoria Peak". Dit MÅ vi! Vi spør, og små kinesere peker; mot havna; ferge over til Hong Kong Island, "Peak Tramp" (trikken) oppover - oppover (føler vi er i Lisboa) til vi når målet: Victoria Peak. WOW! er alt vi sier når vi kommer oss til toppen! 

Mer en trang enn en drøm
Er det Kittelsens "Soria Moria" som hang i stua på 70-tallet som har skylda? Er det boka "Verdens vakreste eventyr" jeg fikk i julegave som 4-åring? Westernfilmene i sort-hvitt? Misjonærtantene i Afrika? Stemmene inni hodet mitt? Jeg vet ikke hva det var, er, eller når og hvorfor det oppsto, men jeg har alltid hatt en trang i meg til å se, og oppleve, verden - HELE verden. En barnslig drøm? Jeg tror fremdeles at tankene jeg hadde som barn var minst like viktige, og riktige, som nå. Reisen er like mye et løfte, et løfte jeg ga meg selv som barn, et løfte som MÅ innfries.

Nytt og annet eventyr

Det skulle skje rett etter fylte 18 år, med gitar som eneste bagasje, men Bjørn som 18-åring var flytta til Trondheim, midt inne i musikkutdanning, videregående, rett på universitet, band, spillejobber, kjæreste… Kjæresten, ja - kanskje hun…? Yes! Mette var nesten like ivrig som meg etter å dra ut i verden! Vi drømmer om å avslutte reisen i en landsby i Italia med oliventre i hagen - kanskje få små italienere - kanskje slå oss til ro i hengekøya der… Men som følge av mange solfylte dager og romantiske netter i Trondheim begynner magen til Mette å vokse! Et nytt og annet eventyr er i gang; vi er blitt en liten familie! Alltid snille og hjelpsomme Mette og alltid positive Simon er med på spillejobber! Vi sover på hotell og i bandbussen, snart kommer herlige Aslak, vi kjøper hus og deltar i alskens aktiviteter i Sjetnemarka, jeg tar lærerjobb, Solstrålen Sara kommer - tiden flyr! 

 
Jeg får nesten angst. Vi er "lykkelige" (hvordan vet man at man er det?), vi er trygge, barna flinke, men hvor ble det av verdensturen, utforskertrangen og olivenhagen vår? Plutselig en dag er vi 60 år - hjelp! Vi tar et familiemøte (jeg liker familiemøter) og oppsummerer livet så langt, og enda viktigere; hva nå?

I gode og onde dager

Vi har ikke råd til verdenstur, så vi selger huset og planlegger et friår 2 år fram i tid, flytter til Hitra for å spare penger og starter restaurant for å tjene penger. Et nytt eventyr er i gang, tiden flyr på nytt! Mette og jeg jobber dag og natt. Driver restaurant etter restaurant, festival etter festival, friåret utsettes og glemmes - vi lever i en boble. Ekteskapet, som i Trondheim var en solid, liten båt i trygt farvann, blir i denne perioden en stor støyende båt som durer over skjær og inn til stadig nye havner med jublende folk. Vi liker det, men det har sin pris. "I gode og onde dager" klinger altfor ofte i mitt hode. Hjelp! Nytt familiemøte, ny oppsummering; hva nå? Vi drar!

 
Det har gått 9 år siden vi flytta til Hitra - 22 år siden Mette og jeg møttes - lille Simon er nå 20 år - men nå ER vi på tur.

 
Ekteskapet er blitt ei solid skute. Vi setter fulle seil i ukjent farvann. Vi navigerer etter stjernene og er tryggere enn noensinne. Dette er de gode dagene. Tenk å bli født i et hus, på ei øy, i et land, der man blir gitt muligheten til å oppfylle sine drømmer. Sammen med sin familie. Takk.

Pappa BF

Asias hovedstad! Østens New York! Hva i all verden gjør en backpacker-familie på lavbudsjett i denne businessbyen rett før jul? En i samme bransje som oss (backpacking) har sagt: "Aldri følte jeg meg så fattig og stygg som da jeg var i Hong Kong". Vi forstår hva han mener; her er det pene folk i pene klær og KUN eksklusive butikker og hoteller! Tror vi - helt til vi ankommer vårt godt skjulte "USA Hotel":

Det inneholder det billigste rommet vi fant på booking.com 720 $ (Hong Kong Dollar - ca 650 kr), men ingen i Norge ville med lett hjerte tatt den prisen. Hotellet ligger sentralt ved Victoria Harbour der båtene går over til Hong Kong øya. Bygningen vår, Mirador Mansion, huser 18 hoteller fordelt på 16 etasjer! Nærmere 2000 rom innimellom arbeidssomme skreddere, katter, kakerlakker og små elektronikk kontor. Vår komfortsone er allerede så utvidet at vi finner oss fort til rette og liker familierommet vårt med 2 små senger + ei flatseng. 

Vi undersøker andre muligheter for bedre, og billigere overnatting, men finner raskt ut at Hong Kong er et DYRT sted. Vi må derfor undersøke mulighetene for å tjene penger mens vi er her. Vandrer 100 meter ned hovedgata "Nathan Road"og rigger oss opp med verdenskart og instrumenter utenfor kjøpesenteret "i Square". En time senere har vi tjent nok til både overnatting, måltider og litt ekstra. Det blir spilling hver kveld i trengselen i denne folksomme byen.

We love Hong Kong!

Hei.

Jeg er Aslak og reiser jorda rundt med familien.

Jaa, jeg spiller piano og korer. Jeg er vel en del av familiens humorside, og med mitt simple utseende får jeg mye oppmerksomhet i asiatiske gater. Skulle ha gått VG2 om jeg var hjemme. Jeg følger Frisvold Privatgymnas og deres nettstudier som er godt ordnet og lett å følge. Opplever (dessverre) altfor mye til å fokusere 100% på skole. Visst nok, er det verdt det.

Best Friend Family?

Vi har nå reist i over 3 måneder, og ja, det kan bli slitsomt! Slitsomt opptil flere ganger på en dag. Vi har vært sammen hele tiden, ja, hadde mitt første måltid alene etter 110 dager! Om en av oss ikke føler for å gå en tur med familien midt på dagen, må det være noe galt! Vi har mye intern humor, "Å - så godt at vi er sammen i kveld, lenge siden". Vi har reist veldig mye, og har ikke rukket å bli godt kjent med mange. For min del var de 3 første månedene altfor ensomme, aldri i verden at jeg ville ha klart 10 slike måneder. Heldigvis har det snudd seg her i Thailand!

Nå

Thailand har vært fantastisk, ei strålende øy vi dro til; Koh Samet. Ble kjent med flere folk, slapp endelig bort fra familiens snorkende lyder da jeg heller kunne ligge over hos andre. Det var mest folk fra Bangkok, skal også møte den ene gjengen i morgen, her i Bangkok.

Jeg møter mange blikk her i Thailand. Hviskende, pekende jenter er vel alltid koslig å se. Noen har spurt hvilken film jeg er fra. Flere som tror jeg er en slags filmstjerne. Sara liker ikke oppmerksomheten jeg får (later hun som ihvertfall…)

Skal på kino og se Twillight i morgen, uten familien, sammen med thaiungommer, tror det blir en veldig gøy opplevelse; med tanke på alle jentene som har dratt frem mobilen og vist meg bilder av Robert Pattison og sier: "You look like him, narak".


Kommer til å klare meg fint fremover, mitt sosiale batteri er ladet opp; er nå klar for Kina, Australia, Nord- og Sør-Amerika. Men; Hitra…?

Jeg husker første gangen jeg fikk høre at vi faktisk skulle reise jorda rundt. Det første som slo meg var at jeg ikke skulle se vennene & naboene mine på 10 mnd..

Ikke engang bestemor & bestefar eller mor og tanter.. Det var så rart! Jeg går også glipp av 7. klasse, og jeg som har igjen kun ett år på barneskolen! De eneste jeg kan tilbringe tiden min med er mamma, pappa og de to brødrene mine. Jeg trenger jo ikke det? 12 år har jeg levd med de og nå enda ett år med ingen pauser! I det øyeblikket hadde jeg lyst til å bli igjen hjemme. Ja, jeg kunne godt blitt igjen med venner, og besteforeldre, men samtidelig skjønte jeg jo at det ikke var mulig… Men det var jo ikke bare negative ting som ploppa opp i hjernen min, det er jo hele verden vi snakker om! Jeg skal se hvordan andre folk bor, og lære meg mye bedre engelsk. Jeg skal til og med spille på gata og gjøre det jeg liker aller best; synge! 

Vi skulle holde det litt skjult i over ett år før vi spredde det videre. Da fikk jeg vite at vi skulle ha en stooor sekk hver som vi hadde alle tingene vi eide i. Er det mulig, tenkte jeg. Joda, det ble visst det. Pappa hadde jo akkurat skada kneet sitt, så han tilbringte en god stund i "godstolen". Da begynte han å skaffe sponsorer, og mye annet jeg ikke forsto. Nå begynner reisa!! Sekkene kom i posten, i påska. Pappa kom med en strålende ide: "Hvorfor ikke prøve de ut på påsketrampen!?" Jeg, Simon & Aslak trakk oss litt tilbake, men mamma slang seg med og de gikk med hver sin fullstappa sekk. Jeg er sikker på at de fikk over 30 kommentarer som f. eks. ; "Skal dere overnatte?" eller "telttur på gang?" eller "skal dere prøve ut fallskjemhopping, eller hva?" Ingen visste om turen vår, så ikke rart de begynnte å spørre. Månedene gikk, og det var på tide å si farvel. Jeg trodde aldri det skulle bli så hardt å si hade, fordi jeg vet at jeg skal se alle sammen igjen, men det var så trist. Det ble flere tårevåte avskjeder. Det måtte gjøres, og før vi viste ordet av det, satt vi på båten "Color Magic" på vei til Tyskland!! Let the show begin!

Tyskland, Belgia, Spania, Portugal, ja så mye å se og oppleve, vi besøkte hele 9 land i Europa. Det ble mye spilling på gatene, for vi måtte tjene inn nok penger til resten av kontinentene. Etter ca 50 fantastiske dager i Europa, var vi klare for Afrika. Det gleda jeg meg veldig til, fordi vi besøkte et barnehjem i Tanzania, Ilula. Der var det jenter på min alder som ikke hadde foreldre, faktisk ingen hadde det. Jeg ble ekstra kjent med ei jente på 16 år som het Jane Mwani. Hun kom og viste meg litt rundt, og etterpå ga hun meg et brev. Da følte jeg meg veldig heldig og så takknemelig. Pappa sier alltid til meg at jeg må være takknemmelig for det jeg har fått, og det jeg har. Jeg har aldri egentlig skjønt det før nå. De lever så fattig, men de fattige er de snilleste. De er alltid glade, og så takknemelige for alt. Det burde alle vi hjemme i Norge være og. Jeg ville stå opp klokka 5 på natta, for å melke kyra de hadde ute. Da var det helt mørkt, men noen jenter gikk ute med lommelykter. Jeg visste ikke hva de skulle gjøre, da. Jeg gikk bort til "stallen", men det var ingen kyr å se… Jeg følgte etter jentene, og de gikk til et sted for å brekke 3-5 cm tykke pinner. De ba meg prøve, men jeg klarte ikke å brekke en eneste pinne… -.-" Vi bar med en bunke hver inn til kjøkkenet, der de kasta de inn i en stor gammel ovn. Så kom det noen med store bøtter med vann på hodet, og helte det oppi noen store kjeler over ovnen. Så satte jeg meg ved siden av ei jente på 13 år som satt og renska ut en etter en kvist ut av ei bøtte med kull. Et par minutter senere gikk jeg ut, og da var det helt lyst! Det var rart. Klokka nærmet seg 6, og kumelkeren, eller "cowboyen" som de kalte ham, kom for å melke kyrene. 13 åringen ble med meg og melka sammen med meg. Jeg fikk det faktisk til ganske bra ^^ 

Etter Ilula, dro vi til Bomani Beach Bungalows. Noen utrolig flotte dager der før vi dro på Safari! Der så vi løver, bøfler, krokodiller, zebra, giraffer osv… 

 
Etter Afrika var vi klare for India! Vi fløy fra Dar es Salaam, til en liten mellom stopp i Tyrkia. Der skulle vi bare skifte fly, så dra videre… Heh, vi måtte jo selvfølgelig ha visum, men vi hadde ikke det og trodde vi kunne kjøpe det der. Neida, det gikk ikke, og vi måtte vente ei hel uke i Tyrkia. Den første natta lå vi på et hotell der jeg måtte ei jente på 13 år, og familien hennes. Mora hennes hadde forsvunnet for 4 mnd siden. Politiet ble betalt av noen (sannsyneligvis av de som har tatt henne) for å ikke leite etter henne. Dette kalles korrupsjon, og er en fæl ting. Hun virket så glad, men jeg visste hvordan hun hadde det inni seg… Det var det mest brutale og grusomme jeg har hørt. Ja, jeg skal prøve å ikke tenke på alt det fæle i verden, men det er virkelig vanskelig. Vi vet ikke hvor godt vi har det. Uannsett. Så skifta vi hotell til et hostell; "New Backpackers"!

 
Der fikk vi et rom med bare køysenger. Det var ti senger, og vi delte med 5 andre. Noen kom, og noen gikk underveis. Vi ble kjent med Gino, en fyr som jobba der. Han var så hyggelig, og vi fikk tilbringe hver eneste dag med ham i kosekroken på hostellet. Ja, de hadde en liten "kosekrok" som jeg vil kalle det ved utsiden. Der var deilige puter for å sitte på og gratis innternett. Det var jo veldig greit, men det jeg likte aller best var noen katter som gikk rundt hele tida! Det var det beste hostellet jeg har vært på i alle fall! 

 
Endelig tok vi flyet til India!! Det var et utrolig vakkert land, må jeg si! Veldig mye trafikk, da. Vi bestilte fullt opplegg med omvisning på utallige tempel/palass. Vi besøkte forskjellige fabrikker & ikke minst så dro vi på en tiger safari! Tiger har vært yndlingsdyret mitt hele livet! Kanskje fordi da jeg var mindre påsto jeg at jeg var oppvokst med tigre… -.-" Jeg gleda meg så mye! Det ble ikke en lang reise, men vi så noe veldig spesielt… Aper, et annet rart dyr, ei ugle og….. Tigerfotspor :) Vi så ingen tigre, så jeg ble veldig skuffa. Jaja, det var en fin opplevelse uansett.. Egentlig ikke, da :) Så dro vi ut av India og til Thailand i Bangkok der jeg sitter nå. Takk til deg som leste min lange historie om denne fine turen. Gjerne følg oss videre. Skrevet av:

Sara bf

Med fare for å høre veldig harry og "typisk Norsk" ut: Thailand er kanskje det beste landet for oss så langt. Det er noe med atmosfæren i dette "Smilets Land" - et slagord de lever opp til. Klimaet, de rene hvite strendene, blågrønn varm sjø, herlig og billig mat, alltid smilende og flirende Thaijenter, og gutter, unger og gamle; det virker som de fryder seg over å bo her og over å få besøk av oss. 

Vi holder oss ikke lenge i Bangkok; tar buss drøyt 3 timer til den nordøstlige delen av Thailandbukta og båt til den vakre øya Ko Samed. Hele øya er faktisk en nasjonalpark. Her er det nydelige strender og masse folk på turistestedene og rolig og avslappende på andre steder, ferierende Thai-folk, Bangkokere på helgetur og europere, familier og ungommer. 

BFFamily er fornøyd!

Pappa blir etterhvert i så dårlig form at Mamma drar ham inn i nærmeste helsestasjon, og får avkreftet Malariamistanken. Etter fem febernetter er han på stranda med idéene og snakketøyet i orden. (Mamma mumler at det var ganske deilig mens han var syk…)

Nå er vi så langt nord at vi nærmer oss Himalaya - fjellkjeden som geleider elva Ganges ned sine enorme fjellsider med iskaldt, hellig vann. TukTuk-sjåføren advarer oss når vi sier vi ønsker å bade i Ganges: "It is cooold"! Selv om vannet er nokså skittent er det mange som drar dit for å vaske seg i det hellige vannet for å bli renset for synd. Vann fra elven blir også gitt bort i bryllup, og til mennesker som er syke. Noen strør også en avdød hindus aske i elva Ganges. 

Det er masse folk her og mange "tilbydere" og "veiledere"; penger skifter hender over uforståelige mantra. Aslak tar seg en hårklipp og Simon fjerner trønderbarten ved elvebredden før badeseansen. Det er sterk strøm og det ER kaldt, men vi er vikinger fra Hitra og hopper uti! Guttene ønsker å svømme over til bredden på motsatt side, kjempe mot strømmen… Mamma sier nei, men det ser da overkommelig ut, og da begge guttene er over tar også pappa seg over.

Der venter masse blitz og shaking hands med alle folkeslag - vi er hakket høyere, blekere og tøffere enn de fleste…. 

Vi drar nordover med tog - vi MÅ jo ta tog "Togets land" - 1,6 million mennesker jobber i jernbanen i India - Verdens største arbeidsplass. Og vi, som må innrømme er imponert at det er mulig å få noe som helst til å fungere her, ER imponert over togsystemet. Her er det snakk om "kaos satt i system". Hvilken folkemengde vi må gjennom med vår nesten 200 kg opppakking!


Vi dro med sovevogn på 3. klasse og noen av oss sov faktisk til vi ankom Haridwar og en kopp chai på morgenkvisten.

Det står en perm i bokhylla på kontoret mitt; den har stått der lenge (..). " Jorda Rundt 2002" står det, det var DA vi skulle dra. Permen har stått urørt i flere år, og jeg har med tiden slått fra meg den drømmen. Men så en dag, januar 2010 bestemmer vi en dato, nå eller aldri. 

"The best things in life are not things" - står det på bilruta til Brendan og Claire. Et engelsk/irsk vennepar bosatt i en svært så sjarmerende hippielandsby i Portugal. Vi har flere gode opplevelser derfra og de har bodd flere perioder i India. Dette bekjentskapet har nok bare økt min interesse for den indiske kulturen. Har mange forskjellige input i forhold til hva jeg kunne forvente meg av dette landet. Alt fra kontrastfylt møte med lukter, lyder, smaker, tiggere og trafikkkaos, til et idyllisk bilde av et eksotisk land hvor man kan "finne seg selv". Har lenge hatt en fascinasjon for yoga og den litt frie hippiestilen. Absolutt ikke den mariuahna-røykende biten, men den litt frie klesstilen og den enkle levemåten. Ta èn dag om gangen og ikke planlegge resten av livet med forpliktelser og bindende avtaler. Livet er fullt av overraskelser og man må tillate seg å være såpass fri til å noen ganger å kunne la seg føre av sted, uten at man nødvendigvis vet neste steg eller retning. Når man kommer over hva alle andre mener og forventer, og faktisk TØR, er det ganske så befriende å la seg "forføre" av sjebnen. Iallefall for en stakket stund. Gå litt inn i seg selv og kjenne på sin egen hjerterytme. Er den i ønsket takt?  Åpne sansene og la seg fylle med inntrykk og opplevelser. Jeg føler meg så priviligert som har muligheten til å gjøre denne reisen, både for min egen del og i tillegg sammen som familie. Det er helt rørende å se hvilken respons vi får som familie når vi snakker med folk om hvem vi er og hva vi gjør. Det gjør meg derfor utrolig lykkelig når jeg tenker på den felles referanserammen vi nå opparbeider oss. Det er en investering i framtiden som jeg vet vil berike våre liv.

Etter å ha snakket om det tusen ganger er vi nå endelig i gang.


-Mette BF

Vi har hørt om det - lest om det - men vi er likevel forundret over støyen i Dehli - Agra - Pushkar… det tutes - biiipes - og tuuuutes! Dag og natt! Men vi er like forundret over hvor raskt vi blir vant til denne støyen. Vi går i gata - for fortauene har gateselgerne okkupert - og det tutes konstant uten at vi forstår at det er OSS de tuter på! Og vi sover godt om natta, unntatt Pappa - han er evig "nattevakt" - våkner alltid av den minste lyd - og her er det jo lyder hele tida! Men han har blitt vant til å våkne og sovner med en gang - det blir rart å komme hjem til stillheten på Hitra…

Vi har jo hørt det siden vi var små - kua er hellig i India. Nå har vi også sett det - fredfulle kyr overalt - på landsbygda, langs motorveien, i byene - langs restaurantene.  Noen har malte horn: lilla, rosa, røde og grønne - De går hvor de vil - ingen plager dem og de plager ingen.

Vi bestemte oss for å være vegetarianere i India - har hørt og lest nok historier om nordmenn med Dehli-belly og det som verre er. Det har derfor blitt mye cottage-cheese og mixed vegetables her. Det er fantastisk hvor mye god mat de kan lage av det - dynket i tykke, spicy sauser - de KAN krydder her - og de spør heldigvis om vi vil ha "mild or spicy"

Vi valgte derfor å besøke også dette fortet, som bestod av flere palasser. Både Taj Mahal og Agra Fort inneholder Islamske moskéer og har inskripsjoner fra koranen - og det har aldri vært noen religiøse kriger i Agra. Selve inngangsporten til fortet, over vollgraven som før inneholdt krokodiller, har elementer fra både Islam, Hinduismen, Kristendommen og Buddhismen. Guiden vår er hindu og forteller at det i dag er store konflikter i Agra pga muslimer som alltid bygger sine moskéer tett inntil hindutemplene. Det eneste som har skjedd av ødeleggelser inne i fortet, har vært utført av muslimer som har revet templene.

Denne boka (Reisen til Agra) leste pappa i sin barndom - han synes det er spesielt å være på tur til palasset Taj Mahal. Spesielt for alle nå som vi har vært i Rajastan og dratt forbi milevis med marmorhuggerier og tutende passert overlessede lastebiler med hvite marmorplater. Hele det 70 meter høye palasset er bygd i hvit marmor, fraktet på over 1000 elefanter fra Rajastan, ettersom det ikke finnes marmor i provinsen Uttar Pradesh der Agra og Taj Mahal ligger. Vi er innom gravstedet til Arjumand, den siste av mogulherskeren Shah Jahans tre koner. Han holdt sine tre løfter til henne: 

1. Bygge det største og vakreste mausoleum i verden

2. Aldri gifte seg igjen.

3. Ta vare på deres barn  

Skjønt det siste løftet ble snudd på hodet, da det var sønnen som fengslet Jahan de siste 8 år av hans liv. Den herskesyke faren planla nemlig å bygge et mausoleum til seg selv i sort marmor ved Taj Mahal - 10 ganger så dyrt - disse planene ble iverksatt, men aldri fullført - takket være at hans sønn grep inn og kastet ham i fengslet! Han ble riktignok ikke "kastet" i fengsel, men ble holdt innsperret i et vakkert utsmykket minipalass inne i Agra Fort - med utsikt ovet Taj Mahal fem km unna… 

Valgets kvaler - to netter i Agra, eller én natt - og én natt på jungelsafari - Tigersafari i Ranthambore! Prisen var det ikke noe å si på, og Joshi vil kjøre oss den 6 timers lange omveien. Guiden kunne ikke garantere at vi ser tigre, men vi har høye forventninger etter opplevelsene på safari i Tanzania.

Alt vi så på vår morgensafari i jungelen sør i Rajastan kan oppsummeres skuffende konsist: Hjort og rådyr (ikke så spesielt for en hitterværing), ei antilope (som så ut som en krysning av hest og ku), ei ugle, noen fotogene aper, samt fotspor etter tiger og leopard. Skuffende som det var koste vi oss med nydelig natur og en fin og frisk start på dagen før frokost og avreise til Agra.

Aslak har fått uvanlig mye oppmerksomhet på denne turen - og i Pushkar vandret han som en helgen i sin nye hvite drakt og Govardhan-merket i panna. Han blir rett som det er stoppet av indiske gutter og jenter som spør om alder, hvor han er fra og om han er gift!

Vi får lov å gjøre det samme og blir barfot (med parkerte sandaler) og stille geleidet ned til en av de 50 båsene rundt innsjøen. En veileder til hver av oss holder våre hender og taler indiske og engelske mantraer som vi etter beste evne gjentar - alt føles godt og fint - helt til ord som "donation" og "promise" dukker opp. "Hvor mange dollar lover du å gi til hver av gudene?" Ettersom jeg nylig har fått vite at hinduismen har 20.000 guder må jeg trekke litt på smilebåndet. Men min "veileder" som nå har forandret ansiktsuttrykket gjentar spørsmålet og jeg lover totalt 10 dollar. Han er ikke fornøyd - minst 100 dollar - for å gi meg et lykkelig og rikt liv! 

Familien samler seg rundt "veilederne". Mer penger er "lovt". Pappa er tydelig opprørt og forteller dem hva han synes - også de blir opprørt, selv om de får 30 dollar fra oss - Pappa drar paralleller til Jesus som for snart 2000 år siden raserte bordene til alle selgerne i templet - kanskje de er på det stadiet med hinduismen? Eller var våre veiledere hyklere? Eller er alle så fattige her at de er tvunget til slik oppførsel?

Uansett var denne episoden kun den første av flere…

(her sees innsjøen i bakgrunnen - vi har akkurat tatt en "dukkert" med ettersmak)

Hinduene mener at Pushkar Lake er like gammel som jordens tilblivelse, og den er meget hellig for dem. Dagen vi ankommer den lille byen Pushkar er det "Govardhan Pooja" - 14. november er helligdag for tilbedelse av Familien - da drar alle hinduer til innsjøen for å kaste roseblad - ønske hell og lykke for seg og sin familie og vaske seg i vannet. BFFamily gjør likeså...

Vi dro innom det kjente observatoriet i Jaipur, bygget av Maharajah Jai Singh III (ferdig i 1734). Det har tolv geometriske innretninger som måler ulike astronomiske fenomener med stor nøyaktighet. Alle instrumentene er hugget ut i marmor - som det er mye av her i Rajastan - og meget vakkert dekorert.

Tilbake i selve Jaipur besøker vi "The Wind Palace". Det vakre rosa palasset Hawa Mahal er en del av den ytre muren rundt bypalasset, og ble bygget for kvinnene i kongefamilien. Her satt de kongelige "svake kjønn" skjult bak palassets 953 vinduer og kunne se på livet i gatene uten at noen så dem. "Vindpalasset"  fikk navnet sitt pga all gjennomtrekken som ble skapt med alle vinduer åpne.

Første stopp blir Jaipur - The Pink City - alle hus i gamlebyen er bygget i rosa sandstein. 11 km før vi ankommer Jaipur ser vi det enorme fortet oppe i fjellskrenten. Vi rir på elefanter langs festningsmuren opp til palasset der Maharja Man Singh bodde med sine kvinner blant mange avdelinger med tyrkiske bad (der dette bildet er tatt). Fortet med sine tempel og palass var i sen middelalder hjem for kongefamilien samt 800 soldater. 

Indiaoppholdet ble (pga ventetiden i Istanbul) kortet ned til 12 dager - DET er ikke mye i et enormt stort land vi ønsker å utforske. Vi får raskt nok av New Dehli - selv om det er eksotisk og annerledes, vet vi at det genuine India finnes utenfor storbyene. Vi skulle til Goa, men da togreisen dit tar over 4 døgn tur-retur, må den vike - denne gang. Vi velger i stedet den nærmeste regionen, kjent for sine templer, fort, palasser, juveler og marmorhuggerier: Fantastiske Rajastan. 

Tog må bestilles i forkant, så vi velger bil med sjåfør til første del av reisen: Jaipur - Pushkar - Ranthambore - Agra. Ettersom vi er 5 personer med MYE bagasje, blir ikke det særlig prisforskjell - og vi er jo mye mer fleksibel med en engelsktalende indisk sjåfør - Joshi - med beige uniform og svart bart tar BFFamily på en 5 dagers spennende reise til Rajastan.

Du er 20 år. Bor i kollektiv med likesinnede mennesker og deltar aktivt i byens flotte tilbud, både innen sport og musikk.

Så får du tilbudet (her er det ikke snakk om et jobbtilbud, eller noe fairly normalt); "tilbringe i underkant av 300 dager med familien". Forlate det som er av venner og bekjente. Ja, rett og slett forlate livet du nå har fått et så lykkelig innpass i. En positiv bieffekt av dette tilsynelatende urimelige tilbudet er at man får reise rundt i verden i 10 måneder, besøke samtlige verdensdeler og få innblikk i utallige fremmede kulturer. Tilbudet er dermed avkledd; dette er faktisk et fristende sådan. Også med i planen er et prosjekt om å opptre rundt i verdens gater, og prøve å leve av musikken. Kort oppsummert vil dette si å ta et års pause fra livet slik du kjenner det, begi deg ut på nærmere et års reise med familien. En energisk og barnslig far, ei omtenksom og hissig mor, en bror i moralsk konflikt med stort kompispotensiale, og ei moden, men til tider rebelsk søster, får du med på kjøpet. Enda ikke overbevist? Vel, jeg kjøpte det.

Jeg er Simon. 20 år, født i Trondheim, oppvokst på Hitra, rundt 2 timer unna. Videregående unnagjort, dro jeg til Trondheim og søkte lykken som student på NTNU. Vel vitende om at jeg var med på crewet som skulle reise verden rundt som "BFFamily" til neste år, tok jeg Filosofi, og fikk en del fag i bunn av utdannelsen min. Som innledningen indikerer fant jeg fort lykken i den fantastiske studentbyen Trondheim er. Jeg sang i kor på Samfundet, drev med idrett på NTNUi. Studentlivet var i gang og jeg koste meg som aldri før. Etter å ha bodd i studentkolllektiv i et halvt år, flyttet jeg etter hvert sammen med to venner jeg fikk via Trondhjems Studentersangforening og vi flyttet sammen i en leilighet på Buran. Alt for fort kom sommerferien, og tiden ble moden for at vi skulle dra.

3 månder senere:

Nå sitter jeg her i en tyriksk sofakrok, drikker mynte-te og filosoferer over livet. Pappa dro opp ei arabisk fløyte og spiller høylytte toner, til stor fornøyelse for personalet på restaurant-motellet vi har ligget på i et par dager. Vi har vært "pass-fast" her i Istanbul, Tyrkia i snart ei uke nå. Endelig har visumene våre til India ankommet, og vi er snart i lufta, retning New Dehli.

De tre siste måndene har vært spennende. Jeg sitter med et mangfold av intrykk av alt vi har sett, om alle vi har møtt, om hver enkelt side av hvert enkelt familiemedlem. Jeg hadde ikke trodd det skulle bli så vanskelig å reise med familien. Vi trives til tider i hverandres selskap, men det går ikke en dag (les; en time) uten at uoverenstemmelser leder til dårlig stemning. Vær det Sara som ikke tåler en irettsettelse, eller Aslak som praktisk talt venter som en slu rev på en skjeiv kommentar fra undertegnede så han kan hevde moralsk grunnlag for å være sint på meg. 

Sara har en tendens til å ikke høre på mamma, og dette gjør at mamma ofte blir mette(t) og sinna på Sara. Sara vil da igjen bli lei seg på en måte som bare jenter i hennes alder kan. Man skulle ikke tro vedkommende kunne løpe rundt i ekstatisk latter, under fem minutt senere. Pappa lar seg som regel ikke hisse opp veldig lett, men latskap og bortkasting av evner og talent, liker han dårlig. Dette gjelder særlig ansvar som hviler på ham i mye større grad enn det egentlig bør gjøre. Pappa er også veldig var på negativ energi. Når lett kjefting og irettesettelser på ingen måte står i lik målestokk som skryt, blir pappa fort i leit humør. Personlig er det lite som får meg i dårlig humør, annet enn at mamma og pappa har en tendens til å bestemme litt mye over meg, som jeg i tur ikke vil stå for, samt enkelte aspekter av livet hjemme jeg savner. 

Endelig har turen starta for alvor. Med Europa og Afrika "i ryggsekken" tror jeg Asia vil by på utfordringer vi vil omfavne med skrekkblandet fryd. Æ glær mæ!

Stay tuned,

Simon BF

Det blir ei utrolig uke - grønn krystallklart hav holder over 30 grader! Kritthvite strender der det yrer av liv på lavvann - ikke turister, men lokale arbeidere som dyrker sjøgress som pleies og sankes på endeløse strender.

Vi blir med en båt ut på delfinsafari - svømmer og dukker med ville delfiner! Snorkling ved korallrevene gir innsyn i en verden vi aldri har sett maken til, som å ha en rolle i "Nemo".

Vi vier en hel dag i Stonetown, turister overalt der vi vandrer i trange gater med meget innpåslitne selgere, besøker kjellerne der araberne oppbevarte slavene og er innom det tidligere slavemarkedet som var åsted for grusomme handlinger.

Men mest av alt tilbringer vi tiden i og utenfor villaen vår på stranda i Jambiani nord på øya. Føler oss som millionærer i en slik bolig med takterasse, blandt jordhytter med stråtak og murhus med blikktak, der hele familier bor sammen i ett lite rom. Alle hilser oss "Jambo!" og smiler - virker som alle er glade for å ha oss her, og vi blir kjent med flere lokale på denne vakre øya.

I Januar møtte vi ei livlig dame i Lillestrøm - på Reiseliv 2011 - som har bungalower i Tanzania. Hun fortalte da om den lille fiskelandsbyen Mlingotini nær Bagamoyo, om lokale musikere, grønn sjø, lagune og mangroveskog

Både vi og sjåføren tror vi har kjørt oss bort - på hullete kjerrevei - langs jordhus halvveis forlatte, spørrende blikk - stadig mørkere - men fullmånen smiler og vi nærmer oss sjøen - Hakuna Matata!

Billysene lyser opp et skilt: Bomani Beach - porten åpner seg og der står en smilende Solfrid med åpne armer! Bungalowen er stor og oppredde senger med myggnetting over - rene himmelriket med himmelsenger!

Her blir vi i 10 dager - Mlingotini livnærer seg stort sett på fiske - havhorisonten ser ut som en storby om kvelden, når alle petromaxene fra båtene lyser - og på sjøgress som plantes på pinner som pleies og sankes på lavvann. Landsbyen har et lokalt band som vi blir kjent med - og spiller med - vi holder konsert i Bagamoyo

Vi ankom Kairo lørdag 1. oktober - hvilket herlig kaos!

80% av turistene har forsvunnet etter urolighetene tidlig i år, så vi er glade for å støtte opp om den nå økende turismen. Men vi er raske med å si at vi er "travellers" og ikke turister. Lønnssystemet her er ikke som i Norge - alle vil hjelpe og motta penger rett i lomma!

Vi valgte derfor en omvei gjennom ørkenen for å komme til pyramidene, etter å ha pruta voldsomt med kameleier Hassan, men han glisa likevel bredt under barten når prisen var avtalt. Vi finner fram til Giza og de største pyramidene - trenger ingen skilting for å vise oss hvor målet er :)

Vi spilte og fortalte om vårt prosjekt, og de ga oss deilig lunsj og nystekte vafler (som sjømannskirka er beryktet for).

Vi kontakta Sjømannkirka på Costa del Sol noen dager før og ba oss selv på lunsj med musikalske innslag. Det var et utrolig fint anlegg de hadde på El Campanario, og de tok meget godt i mot oss. Arti å møte nordmenn igjen. Mer info om dette fabelaktige stedet finner du her: http://www.sjomannskirken.no/costadelsol

I Marbella gjorde vi en senkveld spilling. Det gikk så bra at det må vi vel prøve mer!

Vi tar oss tid til å stoppe for bading innimellom. Det er faktisk usedvanlig varmt til å være midten av september: 32 grader og skyfri himmel nesten hver dag! Sara nyter at vi må avkjøle oss...

Solbriller og håndvifte! 

Vi var overrasket over hvor mye som var stengt med sjalusi på dagtid. Men de fleste hadde malt dem med dekorerende motiv. Guttene lot seg rive med. Når kvelden kommer åpner Madrid - byen blir som forvandlet! Et yrende uteliv både sen kveld - natt - og tidlig morgen.

Dårlig start på vår på-kanten-av-loven-gatemusikk. Vi gikk fra kontor til kontor med ikke-engelsktalende uniformerte tjenestemenn, men fikk ikke tillatelse til å spille, verken i gate eller park. Vi kobla oss likevel opp, og det tok ikke lang tid før 6 Polizia viftet oss vekk… Så det ble å spille uten forsterkere i Madrid, men det gikk fint, spara batteri gjorde vi også.

Puerta del Sol – vi ankom med metro midt på torget midt i Madrid. Puerta del Sol er spansk for ”Solens port” siden soloppgangen tidligere foregikk rett utenfor byporten. Vi hadde bestilt oss billig overnatting på Hostel Alaska som var like ved. Vi ble der i 3 delige dager. 

Siste kveld i London ble toppet med et besøk på Her Majesty’s Theatre og suksessmusikalen ”Phantom of the Opera” av Andrew Lloyd Webber (Vi betalte billettene med mynter). Det var et perfekt lokale å se forestillingen: - de overdådige operahuskullisene og den ærverdige teatersalen fløt over i hverandre og det ble en helhet skapt av eksellent spill, lyd, lyssetting og regi at grep oss alle 5, og tydelig resten som satt i Her Majesty's Theatre. Det var nettopp her verdenspremieren var i 1986, og siden satt opp i over 90 byer verden over. Bare i London er den vist over 5000 ganger og kalles musikalen over alle musikaler. En perfekt avslutning i en by vi helt sikker vil besøke igjen! 

Big Ben er kallenavnet på den største av klokkene i tårnet på Westminsterpalasset i London. Tårnet rager nesten hundre meter over elva Themsen, som vi står over der bildet er tatt. Klokka brukes som offisiell klokke i mange nyhetsstasjoner, som BBC.

- elsker London. Og vi er alle veldig fornøyde med hvor greit det går å ta seg fram med underground; har alltid kartet i lomma. Selv om det er en utfordring med store sekker på ryggen og gitarer på magen noen ganger… Det blir noen ”Oops – sorry!” ”Sorry again!”

Big Ben, Westminster, Houses of Parliament, London Eye, to-etasjes busser… Det blir mye peking i London.

London Eye - Vi nøyde oss med å se det fra bakkenivå, siden hjulet aldri stopper å gå og passasjerene må gå om bord i fart (vi har utfordringer nok med togene underground...) Det er Europas største pariserhjul med en høyde på 135 meter og har over 3 millioner besøkende hvert år!

De fire Løvene rundt Admiral Nelson på Trafalgar Square var større enn vi trodde på forhånd. Det ble en liten jobb å komme seg opp – og ikke minst ned – fra den ryggen. Vi lærte at løvene er støpt av bronse fra erobrede franske kanoner og at det er hit det norske juletreet kommer hver jul. 

Eat-restaurantene er motstykket til McDonalds og Burgerking - fri for burgere og brus. Her er det kun ferske råvarer; oster, salater, yogurther, baguetter og sunn drikke; smoothie, juice og - Saras valg - Hot Chocolate!

Folk er gavmilde, og sekken til Mette er blitt noen kilo tyngre. Vi betaler som regel med mynter når noe kjøpes…

Et øyeblikk trodde vi at vi hadde kommet feil, men det var heldigvis ikke Andeby selv om Dolly og Donald ga oss varme klemmer.

Eneste pengene Bjørn bruker er på klær til Colargol… 

Denne ”Buskeren” (gatemusikanten) imiterte Elvis på Victoria Underground, og Bjørn  sang med på Jailhouse Rock og ga ham 3 pund. 

”You must play at Covent Garden!” sa flere til oss, så vi pakka sammen i ren Gipsy-stil og spurte oss frem til historiske Covent Garden. Det ble kjempesuksess!

Tenke seg til – etter spillejobben på Trafalgar Square kom selveste dronningen og hilste på!

Går bra å styre litt under frokosten når vi er de eneste gjestene… Hotel Florence på Kings Cross har kun ei stjerne - og kun ett frokostbord J

Dette er en tur alle gleder seg til. Vi har vært her før. Besøkt pappa som har jobba her flere ganger. Det er ikke rart denne båten heter Magic, for det er ganske magisk å være her. Du kommer liksom ikke ombord i en båt, men inn til en ny "by". Ei stor fin gate med blinkende palmer og lysende butikker og livlige "uterestauranter". Veggene og gulvet skifter farge mens vi går på det, og utkledde mennesker rundt oss gjør at vi får følelsen av å være med i en film. Litt sånn "Charlie og Sjokoladefabrikken" eller "Alice i Eventyrland".  Rommene er herlige med store runde vinduer der du ser ut over Oslofjorden og båtene som hilser oss adjø når vi nå endelig forlater landet. Det er nesten 2 år siden vi, alle 5 i familien, tok hverandre i hendene og avtalte: August 2011 - avreise Jorda Rundt i 10 måneder. Nå ER vi på den turen! Og det er herlig!

På bildet sitter vi og venter på forestillingen som snart starter i "Star Lounge" - vi gleder oss!

Vi ankom Oslo tirsdag uten et sted å bo… Vi har sånn selvtillit etter oppholdet i Kristiansand at vi vandrer fra hostel til hotell med totalt 140 kg bagasje, forteller om vårt prosjekt, og ber om et billig familierom… ”Dessverre fullt! Allerede overbooket! Oj – så spennende, men beklager…” t.o.m. herbergene var fulle, og det er like før vi ser etter en stall! Eller slår følge med de mange slitne kroppene som sitter krokete over pappbeger med mynter i.


Men vel inne på et av de største og fineste hotellene i sentrum møter vi ei hyggelig jente som på nydelig svensk synes planen vår om "Play to stay" høres helt fantastisk ut. ”Vi har et ledig familierom” sier Anna, som skiltet viser, og plutselig ser hun ut som en engel! Vi betaler en symbolsk pris og skal kanskje spille for dem ved en senere anledning, som vi har gjort tidligere med hoteller både i Trondheim og Oslo. ”Clarion Hotel Royal Christiania” bor vi på i disse siste 3 dagene i moderlandet. Intet mindre. 

Det er lett å bli glad i Oslo – i dobbelt betydning. Det er nesten som vi hører Kardemommeloven når vi spør en uniformert politimann på Karl Johan om vi kan få rigge oss opp og spille noen sanger? Smilende svarer han: ”Ja, så lenge ingen andre protesterer, må dere gjerne gjøre det, det skal bli spennende å høre!” 

Oslo - byen i vårt hjerte

Vi satte av 3 dager i Tigerstaden før landet forlates. Tante Nita (Anita) innlosjerer guttene i Drammen (som hun har gjort så mange ganger før) mens resten finner et billig hotell, hvilket ikke var enkelt i Oslo. Familien spiller på Karl Johan, vandrer på Aker Brygge og møter masse hyggelige folk. Vi besøker området utenfor regjeringskvartalet der det er tydelige og dystre spor etter 22. juli. Vi vandrer videre til Domkirken der sporene er av det motsatte slaget; blomster, norske flagg, hilsener og tente lys. Vi fylles av stolthet over måten landet, nordmenn flest, håndterte tragedien som for få uker siden fant sted. Kanskje vil vår reise preges av dette? 

Kan man besøke Kristiansand uten å dra innom Dyreparken? Nei, vi kan vel ikke det! Ingen i familien er særlig begeistret for ville dyr i fangenskap, men heldigvis var dette et hyggelig besøk. Den idylliske parken var tydelig renovert og utvidet siden sist vi var her for 14 år siden. Det ble tur i koselige Kardemommeby, Tønnerenna, Afrika m.m. TV-kjendis-sjimpansen Julius, som vi trodde var død, levde i beste velgående. Det var akkurat som han nikket gjenkjennende da vi sang Julius-sangen til ham :)

Onkel Magnar er født på Fjellvær, samme gården som Pappa, og hvor vi alle bodde da vi flytta fra Trondheim. Han bor i Kristiansand, og vi har besøkt ham og bodd hos ham før, da Simon var liten, og Mamma tilbragte sommerferiene med Pappa på gitar på restauranter og hoteller på Sørlandet. "Vi er vant til å klare oss selv, så dere trenger ikke lage noe styr" meldte vi, men fikk SMS tilbake: "Dere skal selvfølgelig få full oppvarting!" - og det fikk vi! Ankom oppredde senger og 3 deilige dager med middag både hos Onkel Magnar (og Marit), hos Turid (og herlige Lotte på 4 år) og hos Terese med hundene i skogen. Sara var nesten oppgitt over at hennes foreldre ikke hadde fortalt henne at hun har SÅ hyggelig familie i Kristiansand! Vi ble påmint at familie og slekt er noe man skal ta vare på.  

Videoen er en snutt fra Markens, gågata i Kristiansand, hvor vi spilte lørdag.

Den første uka skal tilbringes i hjemlandet; Trondheim, Oslo og Kristiansand. Delvis for å besøke og ta farvel med venner og familie, og delvis for å tjene penger som gatemusikanter. Tog er en fin måte å reise på. Her er reisen en del av opplevelsen, og selv laange togturer er noe vi ser fram til. Dagbokskriving, kortspilling, lesing, kaffe og lefse (nei, det blir det såklart ikke, etter å ha ganga med 300…) og soving.


Vi starter klokka seks om morran fra Trondheim - via Røros - med innbringende ventetid i Oslo; spiller på Karl Johan 1 time og dekker hele togturen med det! Flere på toget og Karl Johan så oss på TV i går, og det er kjempeartig å høre! Vi nyter de siste 5 togtimene sørover før Pappas søskenbarn Terese og Turid møter oss med åpne armer i Kristiansand sent fredag kveld.

9. august - for BFFamily har dette vært en magisk dato i lang tid - vi forlater hjemmet vårt på Hitra. Det blir litt av en start på reisen; øsende pøsende regnvær! Vi løper frem og tilbake, stapper sekker og instrumenter inn i Caravellen, tar farvel med huset og katta (de nye leieboerne tar over Piano, katta vår) og kjører med hamrende vindusviskere over broene til Fillan, der vi tar farvel med bilen. Den er nå solgt for å dekke noe av reisen ("nødkassen", vi skal jo prøve å leve av musikken) og vi tar buss til Sandstad og hurtigbåt til Trondheim. Puh!

Kystekspressen har vært så vennlig å gi oss fri reise inn til byen, der vi skal overnatte hos slekt og venner før vi drar sørover. Noen av oss er kaffetørste, andre har lyst på is, men vi blir enige om at alt "unødvendig" vi får lyst på, må ganges med 300 (antall reisedager)... Kaffe, is og vafler må vike for en slurk av medbragt vann. Vi forstår allerede at "forsakelse" blir en del av turen vår. Aslak øver på sitt reisepiano (bildet).

I Trondheim himler både busssjåfør og passasjerer med øynene når vi trenger oss gjennom midtgangen. Bagasjen blir de nærmeste dagene "justert" - vekten må ned; Pappa har 40 kg på ryggen og 15 kg på magen, vi har en ryggsekk hver + 2 gitarer, keyboard, mandolin, saksofon, 6 mikrofoner, 3 combo forsterkere, stativ og masse kabler m.m. Totalt 20 kg blir etterlatt hos venner og tante Linda; klær, div. musikkinstrumenter, kabler, data. 

Vi forlater Trondheim etter gatespilling, intervju i NRK Radio og TV-adressa, og TV-innslag i NRK 21-nyhetene! Tusen takk til Lervik-familien og tante Linda-familien for første innlosjering og deilig mat. Det var en super start på reisen vår!